Hubro Geraniums skriveprosess
Den berømte essayisten Hubro Geranium la siste hånd på sitt nyeste essay og sank sammen bak skrivebordet sitt. For Geranium var det et rituale å synke sammen bak skrivebordet hver gang han la siste hånd på noe. Han ble alltid sittende sammensunket i flere minutter, i tilfelle noen ville buse inn på arbeidsrommet hans og tro at han hadde utåndet mens han satt og skrev.
Før han begynte å skrive et nytt essay gjorde han bestandig gymnastikkøvelser foran skrivebordet, altså midt i rommet, mellom skrivebordet og døren. Det var også et rituale. Mens han gjorde gymnastikkøvelsene sine, forestilte han seg at han gjorde dem i rask film, slik at han lignet en karakter i en stumfilm. Geranium mente at tullete tankebilder virket utløsende på den kreative prosessen. Han smilte, lo nesten, mens han gjorde sine gymnastikkøvelser, fordi han syntes han så så morsom ut i sakte film inne i hodet sitt.
Geraniums essays handlet alltid om ting han ikke hadde opplevd og ikke visste noe om, og som vanligvis ikke hadde skjedd. Essayet han nettopp var blitt ferdig med handlet om en polsk rettsskandale som aldri hadde funnet sted. I essayet skrev Geranium:
Den polske justisministeren, Jurisz T, tok selv kontakt med politiadvokaten og beordret ham til å fabrikere beviser som skulle sikre en lang fengselsstraff for den uskyldige. Justisministeren og politiadvokaten var gamle skolekamerater, og medlemmer av samme filmklubb, Unge tilhengere av eksperimentell film. På filmklubbens program sto alltid filmen «Junior» - hvor skuespilleren Arnold Schwartzenegger spilte en østerriksk genetiker som gjennomgikk et mannlig svangerskap - etterfulgt av en analytisk diskusjon i plenum. Ironisk nok måtte man være minst 45 år gammel for å søke om medlemskap i filmklubben. På justisministerens ordre fabrikkerte politiadvokaten beviser på at den uskyldige var skyldig: En tegning av den uskyldige som begikk forbrytelsen, med tittelen «Uomtvistelig bevis»; avskrift av et fiktivt avhør med den polske kronprins Hratzkvz X - for anledningen anonymisert av hensyn til rikets sikkerhet, selv om verken kronprinsen eller monarkiet eksisterte - som hadde sett den uskyldige begå forbrytelsen med sine egne øyne; samt en del skrot fra den uskyldiges leilighet, påsatt merkelapper med «indisium 1», «indisium 2» osv. Som følge av politiadvokatens fabrikasjoner, ble den uskyldige dømt til hundre års fengsel. Å si at kronprins Hratzkvz X ikke eksisterer er forresten noe lettvint, da navnet figurerer i flere skuespill skrevet av politiadvokaten og fremført med justisministeren i hovedrollen, på låvefester arrangert av vedkommende som faktisk begikk forbrytelsen, den latviske dissidenten av italiensk herkomst, Georg R. Man kan derfor argumentere for at kronprins Hratzkvz X på en måte eksisterer.
Inspirert av noe han hadde hørt, lest, drømt eller funnet på om Salvador Dalí, forlangte Hubro Geranium at honorarene for hans essays ble utbetalt i gull. Det gikk tidsskriftene med på. Og derfor hadde Geranium litt gull liggende på arbeidsrommet sitt. Hver kveld bar han gullklumpene sine med seg til soverommet og kysset dem god natt, som del av sitt innsovningsrituale.