En arbeidsdag
Janus strakte seg og brant fingeren på radiatoren på soveromsveggen. Han rykket hånden til seg og stakk fingeren i munnen.
Senere på dagen så han en liten fugl fly inn mellom steinene på en mur. Den holdt visst hus der inne, og Janus syntes han hørte kvitter fra muren.
Først i tolvtiden ble Janus oppmerksom på at solen var stått opp. Da hadde han gått rundt i solsteken i to timer, og han kjente huden stramme over pannen.
Så gikk han endelig til kontoret og satte seg foran en dataskjerm. Der begynte han straks å dra seg i håret og fortvile over at han hadde så mye å gjøre. Hans nærmeste kollega satt akkurat og kikket på bilder noen hadde lagt ut på Internett. De tok en pause fra det de holdt på med, for å snakke om hvor mye arbeid de hadde å gjøre og hvordan tiden ikke strakk til.
Allerede i totiden så Janus seg nødt til å gå fra kontoret. Han måtte rekke en butikk som bare var åpen i arbeidstiden, som solgte noe han absolutt måtte ha. På vei ut okket han seg over hvor mye han ikke hadde rukket å gjøre, og kollegaene hans bekreftet at de hadde det på samme vis.
På veien fra kontoret til butikken snublet Janus i en fortauskant og slo stortåneglen. Slik merket han at han hadde gått med sandaler hele dagen og at han skulle ha klippet tåneglene.
Butikken viste seg å være stengt i arbeidstiden. Den skulle åpne klokken fire og stenge klokken åtte. Han hadde forstått informasjonen om butikkens åpningstider i motsatt rekkefølge av rekkefølgen den var gitt i.
Janus lot som om han hele tiden hadde ment å gå til en annen butikk og han gikk til en bokhandel like ved.
På vei inn i bokhandelen kolliderte han med en annen kunde, som samtidig kolliderte med ham. Den andre kunden mistet boken sin i sammenstøtet. De bøyde seg ned for å plukke opp boken, og kom borti hverandre igjen. Janus så at boken handlet om tidsstyring. De unnskyldte seg og den andre kunden pilte avgårde, mens Janus diltet inn mellom bøkene.
En pensjonist sto og pekte opp og ned en bokhylle og snakket om en bok som ingen bokhandler lot til å ha inne. "Nå har jeg lett overalt. Det er ingen som har den. Den burde vel stå i denne hyllen her?" Og butikkmedarbeideren bekreftet at boken burde stått i den aktuelle hyllen hvis det pensjonisten hadde fortalt stemte. Men dessverre hadde de ikke boken, og den fantes ikke i datasystemet til bokhandelkjeden. Medarbeideren dristet seg visst til å si: "Det er rart. Nesten som om boken ikke eksisterer." "Den eksisterer, jo. En rød bok om en mann og en bil. Den fikk strålende kritikker."
Janus forlot bokhandelen uten å kjøpe noe. Han krysset gaten og gikk inn i en jernvarehandel. Ved kassen sto et låst glasskap med hengende kniver inni. Janus gikk bort og ba om å få se på knivene. Vedkommende bak kassen, som lot til å være en ekte jernvarehandler, ikke bare en butikkmedarbeider, låste opp skapet med en nøkkel fra et knippe som inngikk i dennes arbeidsuniform. Janus ba om tillatelse til å røre knivene, og fikk tillatelse. Han løftet og kjente på vekten av knivene, kjente forsiktig etter om knivene var skarpe. Da han skulle henge en spesielt spiss kniv tilbake, glapp den for ham. Jernvarehandleren kvapp til og ville fange kniven i luften, men beveget seg for tregt. Den spisse enden av kniven traff den samme stortåneglen som Janus allerede hadde slått i en fortauskant, før den veltet over på siden og fant hvile på gulvet. Janus sa "au" og "beklager" til jernvarehandleren. Han tok opp kniven og ga den til den andre, mens han gransket den verkende tåen. Det piplet blod opp gjennom et hull i tåneglen, og blodet fløt utover og dryppet ned på gulvet. Han ba om et plaster, men jernvarehandleren sa at de ikke hadde plastre.
Dermed stavret Janus seg ut fra jernvarehandelen. Han gikk forholdsvis vanlig med den ene foten, men med den skadde foten gikk han på hælen, med den blødende tåen stikkende opp.
Nå som han var skadet, var det nytteløst å gjøre noe som helst. Janus gikk hjem. Der vasket han foten og forbandt tåen. Men fordi han hadde gått på hælen kjente han seg mørbanket i hele kroppen, og han bestemte seg for å ta et bad.
Han kledde seg helt naken mens kranen fylte badekaret, og lot klærne ligge i en haug på gulvet, inntil skittentøyskurven, i stedet for å legge dem i skittentøyskurven. Først ville han vente til badekaret var fylt opp, så han satte seg på kanten av karet. Men så ble han utålmodig. Han la seg sakte ned i badekaret. Veggene kjentes iskalde mot huden, vannet som var tre-fire centimeter dypt kjentes glovarmt. Derfor ble han liggende og vri seg som en slange til han var blitt vant til situasjonen.
Da vannet var blitt så dypt at han kunne veksle mellom å hvile med hodet og skuldrene over vann og dukke hele seg unntatt knærne under vann, skrudde Janus av kranen. Han lå og kjente at den sårede tåen dunket mot det varme vannet som omga den. Det var første gang Janus hadde badet i arbeidstiden.