Vergemål, ikke vergemål

Etter en tid satte de ham under en slags vergemål. Han var ikke umyndiggjort, man løste ham bare fra ansvaret for de praktiske sidene ved hverdagslivet hans. 

Han svarte på forslaget om vergemålet slik han svarte på alt mulig. «Det høres ut som en god idé. En fryktelig idé!» «Vi går for det. Nei takk, det går vi ikke for.» 

Selektiv hørsel kaltes det. I flere år hadde det vært den eneste måten å få hjulpet ham på.

«Messen i Bergen?» 

«Ja! Nei!»

«Ja vel. Da ordner jeg det.»

«Greit. Ugreit.»

Vergemålet - som ikke var et ordentlig vergemål - var et forsøk på å formalisere noe som hadde vært praksis i årevis. Det var bare tull, men det gjorde at skuldrene til assistenten og redaktøren hans senket seg. 

Fra nå av var det de som tok beslutningene, slik det alltid hadde vært.

«Trikken kommer. Den uteblir. / Han stiger ombord. Blir stående på perrongen. / Gatene er oversvømt. De er knusktørre. / Solen har nettopp stått opp. Det er kveld.»

Slik holdt han på. Han skrev dikt av denne typen hele tiden. Reiste rundt og leste disse diktene sine. Iblant sto han på scenen og fant på dikt, fordi han ikke orket å sette lesebrillene på nesen. 

«Damen på første rad bruker rød leppestift. Nei, hun bruker ikke leppestift. / Servitøren samler inn tomme ølglass. Nei, servitøren samler ikke inn tomme ølglass. / Jeg bare finner på ting. Jeg finner ikke på ting.»