Varvar i terapi

Foreldrene til Varvar var ubetenksomme, sa Varvar. Iallfall var de ubetenksomme da de kalte ham Varvar. Han anklaget foreldrene sine for å ha forårsaket en trang han hittil ikke hadde ristet av seg, til hele tiden å se ting i lyset til etterpåklokskapen.

"De burde ha kalt meg Nånå eller Nårnår," ba Varvar, med hendene utstrakt mot en mann i dress, som fikk betalt for å høre Varvars muntlige anklageskrift, hver onsdag mellom klokken to og kvart på tre.

Men mannen i dress kunne ikke oppfylle bønnen til Varvar. Han kunne ikke skru tiden tilbake. Og om han hadde kunnet skru tiden tilbake, ville han neppe kunnet påvirke Varvars foreldre i den grad Varvar ønsket, iallfall ikke raskt nok til at Varvar ville greie å betale ham for det.

"Hvis de hadde kalt meg Nånå ville jeg vært besatt av nåtiden. Hvis de hadde kalt meg Nårnår ville jeg ikke kunnet tenke annet enn fremover."

"Hva om de hadde kalt deg Tore? Eller Knut?"

"Det greier jeg ikke å forestille meg. Men da ville jeg sikkert vekslet mellom de ulike måtene å skue på. Er det ikke det folk stort sett gjør? Mens jeg er fanget i tilbakeskuelsen, på grunn av ubetenksomheten til foreldrene mine."

"Hvordan ville det vært hvis mennesker ikke hadde navn, og du ikke het noen ting?"

"Det kunne faktisk fungert. Særlig hvis man også forbød alle slags ur og kalendere."

"Men det ville vel skape andre problemer igjen?"

"Nei. Uten navn, ur og kalendere ville alle verdens problemer være løst."