Desillusjonert skuespiller

Først var det bare for å kunne spytte på folk. Han skrev skuespill der hovedpersonen alltid ble sint og skrek til folk. Og han var selv hovedrolleinnhaver og regissør. Slik var det helt sikkert at han kunne spytte på publikum under hver forestilling.

De første årene ved teateret var han glad og fornøyd. Folk kom for å se forestillingene hans, og han spyttet på publikum når karakteren hans kjeftet på en eller annen.

Med tiden ble han lei av å spytte på folk. Spyttingen ble rutine og begynte å kjede ham. Dessuten hadde den ingen injurierende kraft når alle trodde at spyttingen bare var en bivirkning av godt skuespill og ikke uttrykk for dramatikerens forakt for menneskene i salen.

I tillegg hadde glemt hvorfor han hadde ønsket å spytte på folk i utgangspunktet.

Nå ønsket han at folk skulle spytte på ham. Og det ga ham søvnløse netter, fordi ønsket hans kanskje aldri kom til å gå i oppfyllelse. De søvnløse nettene gjorde at han kom avkreftet på jobb. Og avkreftet hadde han nok med å huske replikkene sine. Han hadde ikke energi til å spytte lenger.

Da han sluttet å spytte ut replikkene sine, sluttet folk å komme til forestillingene hans. Folk likte ikke å bli spyttet på, men de likte å være feinschmeckere, og måten han spyttet replikker på hadde rykte for å være prima teaterkunst. Spyttingen var kvalitetsmerket som gjorde at folk kom tilbake igjen og igjen. Nå var kvalitetsmerket borte.

Han sto alene på scenen og mumlet.