Kriminalomsorg

Da toget mitt ankom Humle og jeg steg av toget, ble jeg møtt av professor Durum, som ventet på perrongen med navnet mitt på et stort skilt.

Hvorfor folk gjør som de gjør i Humle kan jeg ikke redegjøre for, selv om jeg har vært her et år allerede. Intuisjonen sier at folk har grunner, selv om de ikke gir seg selv. Og selv om professor Durum skiller seg fra byens øvrige innbyggere, er også hans oppførsel gåtefull det meste av tiden.

Han sto altså på perrongen, som den eneste der. Han visste hvordan jeg så ut, for vi hadde møtt hverandre flere ganger før. Og det ankommer sjeldent mer enn to passasjerer til Humle med morgentoget. Denne morgenen var det bare meg. 

Professor Durum sto og trippet, urolig, akkurat som man kunne forvente hvis han ventet i en folkemengde, på en person han ikke kjente av utseende. Jeg så ham med en gang jeg gikk av toget, vinket og nikket. Men blikket til professor Durum var blankt. Han merket seg ikke ved detaljer, men lot blikket gli over omgivelsene i søken etter noe som kunne identifisere en fremmed som ikke var der i en mengde som ikke var der. 

Det var først når jeg sto rett foran ham og ristet ham i skuldrene og kakket på skiltet hans med krum finger at professor Durum våknet og gjenkjente meg.

«Fantastisk å se deg!» skrek professoren, som for å overdøve mengden. «Følg meg!» 

Og vi bante oss vei gjennom den folketomme perrongen, gjennom den folketomme stasjonen og ut på andre siden av den, hvor professorens bil gikk på tomgang.

Jeg var i Humle for å gjøre feltarbeid til en artikkel om regionale forskjeller i folks rarhet. Og særlig for å studere befolkningen i Humle, som var besatt av å være i rampelyset, samtidig som folkene var mer folkesky enn noe annet sted.

Professoren tok meg med til et hus, hvor han forsikret at jeg ville få se selvmotsigelsen som gjorde Humle berømt. 

«Jeg har nøkkel. Mannen som bor her er en forbryter og retten har fradømt ham retten til privatliv. I den forbindelse ga retten meg nøkkel til huset hans. Og myndighetene har bygget observasjonsrom ved siden av hvert rom i huset, slik at vi kan se hva han holder på med akkurat når vi vil.»

«Merker han at vi er her?» 

«Nei. Han skal ikke kunne merke noen ting. Det er en del av straffen.»

Vi låste oss inn i kjelleren. Professoren gikk foran og jeg gikk bak ham, opp en vindeltrapp, gjennom en liten dør som førte inn i et smalt lite rom.

Observasjonsrommet var mørkt. Midten av det tilstøtende rommet var opplyst av en lyskaster som hang i taket. Og i lyset sto beboeren, forbryteren. Han sto i lyset i paljetter, med armene ut og opp, og han lot skinnet av lyskasteren sole ansiktet og brystet hans. Fra to høyttalere foran ham lød et brus av folk. Stemmer som jublet. Plystring. Klapping og tramping. Mannen gjorde et rykk, han spant rundt som en ballerina og slo armene ut igjen. Høyttalerne bruste igjen.

Slik holdt beboeren på i tjue minutter etter at jeg kom inn i obserøasjonsrommet sammen med professoren. Men så gikk han ut av lyskasterskinnet. Han gikk til en dør og inn i rommet ved siden av. Professoren og jeg flyttet oss lenger inn i observasjonsrommet, og vi så beboeren ved et apparat. Han trykket på en knapp, apparatet utstøtte mekaniske lyder, før det skjøv ut fem tykke ark på størrelse med små plakater. Mannen dro arkene helt ut og løftet dem opp i lyset fra en lampe like ved. Det var fotografier av mannen selv, under rampelyset, i bevegelse, som en statue, opplyst og elsket av folk som ikke var der eller visste hva de elsket.

Vi trakk oss tilbake. Professoren lot meg gå først ned vindeltrappen, og han fulgte etter meg til vi var ute ved bilen som sto på tomgang utenfor huset til forbryteren.

Professoren pekte rundt seg, ikke på noe bestemt, men på omgivelsene.  

«Sånn holder folk på i alle hus i byen.»