Ukjent gjerningsmann
Det var en ung advokatfullmektig som oppdaget den. Hun vinket en forbipasserende til seg og pekte på bakken. Den forbipasserende mumlet: Sannelig om jeg vet.
Flere kom til. Hver nykommer klødde seg et annet sted enn de foregående. En i bakhodet. En på haken. En under skjortekragen. En under nesen. En nederst på ryggen. Det var til og med en som begynte å krafse rett over knærne på begge beina sine.
Ingen hadde en klar formening om hva det var de så på. Det var mange forslag. Men ingen definitive svar.
På bakken, midt blant menneskene, stakk en grønn stilk opp. Ut fra stilken stakk det avlange blader som det stakk mindre avlange blader ut fra. På toppen av stilken befant det seg tre store knopper som så meget harde ut. Hva knoppene enn inneholdt, så voktet de det strengt.
Om kvelden hadde en hel mengde folk samlet seg rundt planten som advokatfullmektigen hadde oppdaget. En eldre mann trådte frem for planten. Han var en forhenværende gartner. Heller ikke han kunne si noe bestemt om hva dette var for slags skapning. Men det var iallfall sikkert at den ikke var naturlig hjemmehørende her. Og dessuten kunne den true den fastboende floraen.
Den gamle gartnerens advarsel førte til allmenn bestyrtelse. Man besluttet seg til å grave opp planten og isolere den inntil den kunne destrueres. Samtidig startet en jakt på den eller de eller det som hadde innført det fremmede frøet.
En gruppe tok seg av planten. En annen sørget for at byens bibliotek ble åpnet for dem, slik at de kunne lete gjennom alle bøker om planter som fantes der. Men uten resultat.
Ettersom de ikke visste hva slags plante det var og hvor den hørte naturlig hjemme, var det ikke mulig å snevre ned listen over mistenkte for innførselen av frøet som den fremmede planten hadde vokst fra.
Derfor begynte man for det første å skyte trekkfugler. Og for det andre å gjennomgå hverandres postkasser for å finne ut om noen mottok tvilsomme forsendelser. De lette etter tegn på kriminell atferd hos hverandre, snart lette de etter kriminelle eller tvilsomme trekk hos hverandre. Og til slutt gikk hver enkelt løs på seg selv.
Hva slags frø som hadde havnet i jorden deres, ble aldri avdekket. Planten var destruert. Hverken den unge advokatfullmektigen eller noen andre i landet så en slik plante igjen. Men frøet hadde gitt liv til mer enn den stakkars planten som var blitt destruert.