Udåd uten åsted

H ser etter lukkede dører og åpne plasser. Og han ser etter potensielle vitner til udåden han vil begå.

Redningen er beste fall tjue minutter unna, til fots. H går i sikksakk. På den måten forlenger han distansen han må tilbakelegge.

Han tar lange, raske og brede skritt. Fra den ene siden av gaten til den andre, frem og tilbake. Overalt finner han låste dører, vitner, åpne plasser.

De ville beina hans er montert til et par hofter. Hoftepartiet synes å balansere overkroppen som et kosteskaft. En stiv og strak overkropp, helt i naturkreftenes vold.

Armene stikker ut og setter overkroppen i parentes.

Øverst på overkroppen sitter et par store, rødsprengte øyne. Pulserende sokler holder øyeeplene fast.

Trangen til udåden har nådd sitt høydepunkt. H er i en tilstand av absolutt trang til absolutt flukt.

H har sett mange låste dører, mange åpne plasser og vitner. Vitnene åpner munnene sine, hever øyenbrynene sine, når de ser sporene hans i snøen. De morer seg med å følge i fotsporene hans et stykke.

H ser redningen innen rekkevidde. Han går bredt og raskt i rett linje mot redningen. Redningen vokser foran ham. Den viste seg først for ham som en mulighet, nå står den for ham som et hus og en dør.

Han tar nøkkelen fra lommen. Setter nøkkelen i låsen. En dråpe blod faller fra en nese med vidstrakte nesebor. Dråpen lander ved det siste fotsporet i snøen.

H lukker seg inn og finner redningen. Ingen vitner. Ingen udåd.