Ubesvart anrop

Telefonen ringte i samme øyeblikk som Breton Byrde lukket klaffen på skinnluen, som skulle skjerme haken og munnen hans fra uværet som herjet der oppe på tre tusen meter. 

Han var nesten ferdig med å grave seg ned i en snøfonn. Telefonen sto i en steinhytte like ved. At Breton hørte telefonen ringe skyldtes sikkert den høye ringelyden, og det skyldtes sikkert akustikken i steinhytten. Eller så skyldtes det vindretningen eller noe annet ved luftens egenskaper og atferd der og da.

Breton dvelte ikke ved grunnene til at han hørte telefonen ringe. Han dvelte ikke ved noe. Han hadde panikk, fordi han visste at telefonen ikke ville fortsette å ringe på ubestemt tid. 

I stedet for å dvele, bakset han seg vei ut av snøfonnen. Han satte et blinklys i fonnen for å finne veien tilbake og krabbet mot lyden. Vinden syntes å komme fra alle retninger. 

Avstanden fra fonnen til steinhytten var bare fem-seks meter. Tross vanskelighetene var Breton fremme etter få minutter. Nye fonner hadde allerede rukket å danne seg der øyenbrynene hans satt. 

Han åpnet en klaff ved hoften. Dro votten av den ene hånden og stakk hånden inn under klaffen han hadde åpnet. Der romsterte hånden litt, før Breton dro en nøkkel opp og holdt den framfor seg. Han satte seg på huk foran låsen til døren, for på den måten å se bedre i mørket. Slik oppdaget han at nøkkelhullet var fullt av snø, iallfall den ytre delen av nøkkelhullet. Dermed forsvant hånden inn under klaffen igjen, tok til å romstere på nytt, og kom opp igjen med et skrujern.

Ringingen fra telefonen gjallet i den lille katedralen. 

Snart hadde Breton Byrde skrapt ut all snøen fra nøkkelhullet. Han stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet og vred den rundt til han hørte et knepp og døren falt inn et par millimeter. Av erfaring visste Breton at han måtte dra døren et par millimeter til seg igjen før han trykket håndtaket ned, derfor gjorde han det. Han dro døren et par millimeter til seg, trykket håndtaket ned og skjøv døren inn i rommet der telefonen sto og ringte.

Han tok et skritt inn, telefonen ringte bare tre skritt lenger inne. Telefonen nærmest skrek. Men Breton kjente på en tomhet. Et fravær. Der, under armen, hvor han hadde stukket votten sin før han stakk hånden ned under klaffen, var det ingen vott. Breton kastet seg ned på hender og knær, klappet vilt på gulvet, som om hendene hans var svømmeføttene til en ubehersket fritidsdykker. Ingen vott var å finne på steingulvet.

Breton krabbet ut gjennom døren igjen. Ropte tilbake til telefonen, som virket aggressiv på ham, «jada, jada!» 

Han klappet med den bare neven og med neven i den votten som ikke var på avveie i snøen utenfor steinhytten. Det var ingen vott der. Vinden måtte ha tatt votten hans. Den kunne være hvor som helst.