Farvel til tradisjonene

Det var fyrst Sebastian som fikk ideen om at innbyggerne aldri skulle forlate hjemmene sine uten en sekk med murstein på ryggen. Bare slik, mente fyrsten, ville fyrstedømmet oppnå full likhet mellom borgerne, hvilket var hans fremste ambisjon i livet.

For å lede an, begynte fyrsten selv å gå med en slik sekk. Ikke bare når han forlot hjemmet sitt, hele fyrstedømmet var tross alt hans hjem, men også når han gikk mellom salene i fyrstepalasset og når han var i hagene for å trekke luft. 

Fyrsten lot seg avbilde med sin blytunge ryggsekk. Bildene prydet frimerker og pyntetallerkener, t-skjorter og alskens emballasje. 

Fyrstedømmets borgere hadde ikke tradisjon for å bære murstein. De hadde ikke tradisjon for kroppsarbeid av noe slag. Og de likte tradisjonen. Men ettersom fyrsten var den første til å dra på seg en ryggsekk full av murstein, kom mursteinsbæring på moten, og borgerne forkastet tradisjonen med godt humør.

Ifølge tradisjonen var det en æressak å ha god holdning. God holdning ville si at man gikk rett i ryggen, holdt hodet hevet, og at ansiktet og faktene var rolige og beherskede. Men nå dikterte moten at man skulle gå krokbøyd med et forpint ansikt og irritable fakter.

En liten kjøpmann spesialiserte seg på luksuriøse ryggsekker og mursteiner, hvis moteriktighet kun varte tre måneder av gangen. Borgerne gikk fra konseptene og til storinnkjøp av den lille kjøpmannens varer. Slik ble han en stor kjøpmann.

I mellomtiden tok fyrst Sebastian til å angre på at han hadde innført bæreplikt i fyrstedømmet. Han pådro seg prolaps og hekseskudd og slet med kronisk stive skuldre. Nå lengtet han tilbake til tiden før bæreplikten, og bebreidet seg selv for at han ikke hadde verdsatt livet da fyrstegjerningen var en lett byde.

Men han kunne ikke gå tilbake på bæreplikten nå. Den var allerede blitt tradisjon. Og han kunne ikke frita seg selv fra bæreplikten, fordi det å legge ned sin ryggsekk var ensbetydende med å abdisere.