Mannen som ville bli kvalt
Turbo skilte seg fra sine medborgere på den måten at han åpent ba folk om å kvele ham. Men det var sjeldent at noen kvalte ham. I stedet for å kvele ham lot de som om han ikke hadde nevnt kvelning, eller så lo de det bort, eller så avviste de ham med at de angivelig ikke likte å kvele folk, eller bebreidet ham for å tenke slike tanker, ettersom kvelning var farlig.
Det mindretall som takket ja til å kvele Turbo, gjorde en dårlig jobb. Kvelningsarbeidet deres var halvhjertet. Som regel satt Turbo igjen med en følelse av at han burde takket nei til å la seg kvele, samtidig som han tvang seg til takknemlighet over erfaringen, og nektet for at negative erfaringer fantes.
Mistrøstig over å ønske seg noe som ingen ville oppfylle, ruslet han rundt og kikket på skoene sine, som på slike dager var fuktige på tuppen.
På en slik dag inntraff en hendelse. Turbo ruslet til knes i våte lønneblader, fortapt i selvmedlidenhet, da han kom til å sparke en kunstinstallasjon over ende.
Kunstneren og kunstnerens assistent var et stykke unna, hvor de arbeidet med sikring av installasjonen. Tilfeldigvis kastet kunstneren et blikk i retning av Turbo idet foten han dultet borti installasjonen, og så hvordan installasjonen begynte å svaie og krenge.
De tok seg til hodet alle tre, seks hender delt på tre hoder. Kunstneren skrek og løp til side. Kunstnerens assistent ble stående som forsteinet, men sto tilfeldigvis slik til at den fallende installasjonen ikke rammet kroppen dens.
Turbo var den første til å senke hendene fra hodet. Kunstneren var den andre. Og kunstnerens assistent senket hendene til sist. Det var noe koordinert over disse tilfeldige armbevegelsene deres.
Kunstneren løp midt ut på plassen, stilte seg i sentrum av ulykken og utstøtte grynt og en slags pesing. Assistenten sto på samme sted som før, og peivet med armene som for å understreke hvor ille det inntrufne var.
Så satte kunstneren øynene i Turbo og stormet mot ham med ordene «Du! Jeg skal kvele deg!»
Han løftet den ene hånden, som et forspill det han ville si.
«Takk, men det kommer du sikkert ikke til å gjøre.»
Kunstneren tok fatt i jakkeslagene til Turbo og skjøv han hardt opp mot et lønnetre.
«Du kommer sikkert ikke til å kvele meg når jeg forteller at jeg gjerne vil bli kvalt.»
«Stille! Det spiller ingen rolle hva du vil!»
Dermed tok kunstneren til å kvele Turbo. Først med hendene. Dernest med et målebånd. Og til slutt med halsbåndet til assistentens hund.
Snart hadde kunstneren glemt den ødelagte installasjonen. Slik virket gleden over å kvele Turbo, at ingenting annet spilte noen rolle mer. Og gleden var om mulig enda større hos Turbo, som endelig ble kvalt skikkelig.
«Jeg skal beholde ham,» sa kunstneren til assistenten sin.
Dermed festet kunstneren halsbåndet rundt halsen på Turbo og dro ham med seg hjem. På alle fire travet Turbo gjennom byens gater, mens kunstneren rykket og røsket og dro i halsbåndet.