Slik ble Holke barberer
Barberer Holke kaster hundre kilo hår om dagen. Det er hår han har skavet, klippet og barbert av hodene til sine kunder. Hår i alle lengder og alle farger, og fra alle steder hår kan tenkes å stikke ut av et menneskehode.
Det var egentlig poleringsekspert han skulle bli. Der han vokste opp var alle mennene flintskallet. Å ha en blankpolert skalle var et statussymbol. Derfor var det populært å utdanne seg til poleringsekspert.
Men så kom uår til stedet der den unge Holke bodde. Ett uår ble til to, to ble til fem. Elvene tørket inn, byen skylte vekk da det regnet for en gangs skyld, kvinnene flyttet fra byen og mennene gikk i surr. Og som om de lokale ulykkene ikke var nok, var det ulykker på andre siden av jordkloden, som medførte at tilgangen på issepolish stoppet.
De siste fem årene på hjemstedet lå Holke på en båre, i delirium, med hånden strukket opp mot et imaginært lys eller en tunnel eller noe i den duren, mens han bablet usammenhengende om grønt og frodig og kvinner og polish.
Da det tiende uåret skulle til å tikke over i det ellevte, satte han seg plutselig opp fra båren, tok kofferten sin ned fra hyllen og stormet av gårde. Han pakket ikke noe i kofferten, fordi han ikke hadde noe han ønsket å ha med seg videre, unntatt kofferten. Så han løp avsted med den tomme kofferten sin. Den første dagen ropte han «Mamma! Mamma!» uten stans. Han mumlet «Mamma! Mamma!» om kvelden, da han hadde lagt seg til i et stort avløpsrør med kofferten som hodepute. Men da han våknet neste dag hadde han vokst av seg skrikingen sin.
Det tok en uke å komme til neste by. Han vandret inntørket og slagen inn, midt på motorveien, til lystige tilrop fra bilister og motorsyklister. Med sine siste penger tok han inn på hotell for en uke. Der sov og badet han. Og spiste. Og pustet. Iblant gikk han til vinduet og så ned på folkelivet i gatene. Der nede fantes ingen flintskallede menn. Hvis det var flintskaller der nede, gjemte de seg under hatter og luer. De barhodete i byen hadde tykt hår.
Etter sin hotelluke måtte Holke flytte på gaten. Det fine med å flytte på gaten var at han så folkene på nært hold, ikke bare ovenfra. Håret til folkene vokste. Ikke bare vokste håret deres. Det vokste så raskt at han kunne se det vokse. Han besluttet seg til aldri mer å tenke på polering av flintskaller.
Han byttet bort kofferten sin i en kam og en saks, og han begynte å klippe håret til folk som gikk forbi på gaten. Snart begynte folk å oppsøke ham for å få håret sitt klippet, og han klippet håret deres i bytte mot penger. Så tok han pengene han hadde byttet til seg, og byttet pengene i et lokale og en stol og håndklær og flere kammer og sakser og barberhøvler og kniver, skum og lotion og sjampo og balsam.