Rett, uansett

For å bevise at han hadde rett, sa Njaal opp jobben sin og startet for seg selv. Fra å være formann ved kvernen til byens kaffebrenneri, skulle han heretter knuse kaffebønner med en hammer og selge dem til kaffedrikkere som visste bedre.

«Det gjør ingen kvalitativ forskjell om du kverner eller hamrer en bønne,» fastslo Njaal.
«Jo, det er stor forskjell,» sa folk da.
«Hvis det er en forskjell, er forskjellen at hamring gir bedre kaffe.»
«Det er det dummeste jeg har hørt,» sa folk da.

Njaal kjøpte alskens brente bønner og hamret dem i stykker. La de knuste kaffebønnene i et filter og lot varmt vann trekke gjennom dem. 

«Ser dere!» triumferte han da folkene tok en slurk av kaffen han hadde brygget.
«Ja.» Folkene rynket på nesen og satte koppene fra seg. 
«Hva skal den rynkingen bety?»

Det ville de ikke svare på, men han forsto betydningen, helt av seg selv. Den var at folkene lukket øynene sine for det åpenbare. Han forsto at rynkingen ikke var en automatisk reaksjon på dårlig brygg, men uttrykk for sykelig trangsynthet. 

Njaal gikk på toalettet for å roe seg. Han vasket ansiktet sitt med iskaldt vann. Og han ventet med å tørke ansiktet til han hadde sett speilbildet sitt dryppe en stund. Det dryppet med oppspilte øyne, som markerte et vendepunkt i Njaals liv. 

Han røsket syv stykker papir fra holderen på veggen og tørket ansiktet sitt. Særlig omhyggelig tørket han området under øynene. Til et slikt øyeblikk, som kanskje kom til å bli en scene i filmen om hans liv, var det viktig å ta seg symbolsk og filmatisk ut.

Når han var tørr så han seg selv inn i øynene, rettet seg opp og pustet skarpt inn og ut. Deretter snudde han bokstavelig talt på hælen og marsjerte ut fra toalettet og hele veien til direktørens kontor. 

Direktøren var glad for å ta imot Njaal på kontoret. Hun var akkurat ferdig med å presentere kaffebrenneriets nye kvern til mulige investorer, som hadde sagt mye godt om kvernen og om kverning i allminnelighet, så hun var i godt humør. 

«Ja, bare kom inn Njaal. Dette vil sikkert interessere deg.» 
«Hva?» 
«Sett deg, så skal jeg fortelle deg alt det gode investorgruppen hadde å si om den nye kvernen vår. Ja, om kverning av kaffe generelt. Svært gode signaler.»
«Ikke interessert! Jeg kom til deg for å si at jeg slutter!» 
«Slutter?» 
«Jeg trekker meg med umiddelbar virkning fra stillingen som formann ved kvernen.»
«Ja. Det forventet jeg ikke. Men hvis du er sikker på at du vil slutte, så ... Arbeidsavtalen sier riktignok at det er tre måneders oppsigelsestid.»
«Nei. Jeg nekter å jobbe ut oppsigelsestiden.» 
«Har det skjedd noe?» 
«Jeg har bestemt meg for å starte konkurrerende virksomhet.»

Njaal dro en hammer opp fra beltet og slo den i bordet.

«Da så,» parerte direktøren.

Der på stedet var det tradisjon for at arbeidstakere som avslutter et ansettelsesforhold for å starte konkurrerende virksomhet, ble ilagt tre måneders karantene. På direktørens ordre ble Njaal hentet av et par sikkerhetsvakter. Han fikk beskjed om å følge med dem og forsikringer om at hammeren ville bli tilbakelevert senere. 

Sikkerhetsvaktene kjørte ham til utkanten av byen, hvor han ble kronraket og kroppsmalt i regnbuens farger. Til sist dyttet inn i en innhegning som i sin tid ble brukt til å internere sjøfolk, for å hindre at kolera og andre smittsomme sykdommer skulle spre seg i befolkningen. I tre måneder gikk Njaal rundt i innhegningen. Sikkerhetsvaktene besøkte ham to ganger om dagen, med mat og kaffe. Hver gang prøvde Njaal å innlede samtaler med dem, til ingen nytte.

«Min egenkapital forvitrer her jeg sitter! Dette er uverdig! Hvor er hammeren min?» 

Endelig åpnet porten seg. Sikkerhetsvaktene lokket Njaal ut av innhegningen, som han i mellomtiden var blitt vant til. Da han kom ut, kastet de ham inn i bilen sin og kjørte ham hjem til seg selv. Der lå hammeren hans på kjøkkenbordet. Ved siden av hammeren lå en høy bunke med ubetalte regninger. 

Njaal gikk inn på soverommet. Han klatret opp på en krakk og stakk hånden sin helt inn til veggen på den øverste hyllen i klesskapet. Derfra hentet han en skoeske som han bar med seg ned fra krakken og ut på kjøkkenet. Skoesken inneholdt fem hundre gram kaffebønner. 

Han fikk hammeren løs fra kjøkkenbordet, la en neve kaffebønner på bordet og slo løs på dem. Bønnene var snart ugjenkjennelige. Njaal sopte dem sammen. Han tok en ubetalt regning og brettet den til et kaffefilter. Fylte filteret sitt med knuste kaffebønner og satte det i kaffetrakteren og trykket på den lille knappen. 

Mens trakteren traktet kaffe til ham, ventet Njaal ved kjøkkenbordet. Der satt han og lot hammeren og kafferusket og stabelen med ubetalte regninger flyte ut for blikket sitt. 

To dager senere var Njaal tilbake ved kvernen på kaffebrenneriet. Direktøren hadde tatt ham tilbake da han innrømmet at han hadde tatt feil. Siden både Njaal og direktøren visste at han fremdeles trodde at han hadde rett, ble han ikke ansatt som formann, men som lærling.