En kropp på himmelen

En lys kveld om våren dukket det opp en kropp på himmelen. Folkene strømmet ut av husene sine og samlet seg i en mengde. De kunne se kroppen fordi lys fra solen traff den. Slik forholdt det seg også med månen, som lyste opp den samme kveldshimmelen.

Alle så at det var en kropp som lyste ned på dem. Men stort mer så de ikke.

Midt i mengden sto en mann som var et hode høyere enn resten. Rundt halsen på denne mannen hang en kikkert i en reim. Men mannen var forgapt i kroppen der oppe. Den forstyrret ham i en slik grad at han ikke tenkte.

- Han har en kikkert, sa folk. Hei, du! Bruk kikkerten!

Men han hørte ikke på dem. Folk sa så mye rart, særlig om kveldene. Han hadde nok med sine egne problemer.

Folkene ga seg ikke. Men da de forsto at det ikke nyttet å prate til ham, begynte de å murre seg imellom. Murringen spredte seg fra sentrum av mengden, lik en trykkbølge. Snart nådde den ytterkanten av mengden, hvor ordføreren og sognepresten sto inntil hverandre og rådslo.

- En kikkert, sier dere?

Ordføreren og sognepresten banet seg vei gjennom mengden til de sto foran mannen som var et hode høyere enn resten. Ordføreren stakk pekefingeren forsiktig men bestemt i magen på mannen.

- Kikkerten, takk! I lovens navn, om nødvendig.

Mannen senket ikke blikket. Men han adlød ordføreren. Hektet reimen av nakken og lot ordføreren rekvirere den.

I motsetning til mannen med kikkerten, som var et hode høyere enn resten, var ordføreren og sognepresten et hode kortere enn resten. Derfor byttet de ikke bare på å se i kikkerten. Den som brukte kikkerten, satt også på den andres skuldre.

De kikket nøye på den kosmiske kroppen som hjalp månen med å lyse opp kvelden. Og de rådslo med hverandre.

- Den er anstendig.
- Den er ikke bare anstendig, den er standsmessig.
- Heldigvis.
- Ja. Heldigvis.
- Mon tro hvor den kommer fra.
- Hvor den skal, ikke minst.
- Den later til å stå fast.
- Slik er det med alle himmellegemer.
- Det er sant. Vi må følge den over tid.
- Bare slik kan vi lære hvordan den beveger seg.
- Enig.
- Samme her.
- Hva skal vi si til folkene?
- Tja. Vi må iallfall betrygge dem.
- Si at alt er under kontroll.
- Og at det er en mening med det.
- Men enn om de spør hvordan vi kan vite det?
- Vi sier at det er hemmelig.
- Og hvis ikke det holder, sier vi at det er komplisert.

Den første timen etter at kroppen dukket opp på himmelen, fortsatte mengden å vokse. Etter to timer begynte det å bli kaldt. Derfor mistet folkene interessen for kroppen på himmelen. De ville heller hjem og kose seg foran TV-en. Tre timer etter oppdagelsen var det bare mannen som var et hode høyere enn resten, ordføreren og sognepresten som sto igjen.

Mannen som var et hode høyere enn resten, altså to hoder høyere enn ordføreren og sognepresten, senket endelig hodet.

- Er ikke det min kikkert?
- Jo.
- Få den tilbake.
- Det er greit. Vi har sett nok.
- Jeg har vondt i nakken.
- Vi er alle i samme båt.
- La oss ta en pause.

De tre ruslet over torget og inn på en pub. Der ble de sittende å diskutere til klokken var tre om morgenen. Da ville bartenderen stenge. Så han ba gjestene om å gå. Dermed gjorde de det.

Da de var ute på torget igjen, var sognepresten den første til å bemerke at det ikke lenger var noen kropp på himmelen. De gikk rundt hele torget med blikket hevet, for å se om den kunne ha flyttet seg til et annet punkt på himmelen. Men den var ikke å se noe sted, i motsetning til månen, som hadde flyttet seg noe, men fremdeles var å se.