Foredrag om alskens folk

De siste årene av sitt liv reiste Hans Kent rundt og fortalte om folkene han hadde møtt.

Først og fremst snakket han om de han ikke bare hadde møtt, men også snakket med. Særlig dronningen av et ikke navngitt land, som han hadde sverget ikke å avsløre. Men også om paven, som hadde blunket til ham. Og den andre paven, som han hadde delt drosje med under oljekrisen. Det var forresten mange geistlige blant folkene han hadde møtt. Munker og imamer og prester.

En gang sto han klint inntil en blodtørstig afrikansk diktator på t-banen i Lisboa. Så nært sto de at skjorten hans var gjennomtrukket av diktatorens svette da han endelig kom seg unna. De vekslet ikke ord, men de fikk god kjennskap til hverandres ånde.

Men han hadde også stått i ved siden av folk ingen visste hvem var, og som nå var borte og glemt av alle. Enkelte av disse hadde han snakket med. Han husket en fortelle ham sin livshistorie, slik at Hans Kent kunne forevige den i bokform.

- Eller kanskje du kan lage en film om meg? spurte den ukjente. Du ser litt ut som en filmregissør.

Så fortalte den ukjente om de dårlige foreldrene sine, som aldri burde fått barn.

Under sine foredrag snakket Hans Kent aldri om seg selv. Han snakket bare om folkene han hadde møtt. Alle de som han hadde stått ved siden av, iblant snakket med.

- Hvem er den mest interessante personen du har møtt? ville publikum vite.

- Jeg har aldri møtt en interessant person. Derimot har jeg møtt mange gærninger.

Da også Hans Kent var borte, husket folk ham for foredragene om folk han hadde møtt.