Trær som famler

Trærne som finnes her er plantet av folk. Naturen, som ellers er så mektig, maktet ikke å gi dette stedet noen skog.

Det er en liten skog. De få fastboende går forbi. Vanligvis en og en. Stopper på veien og ser på skogen fra avstand en stund.

Da trærne ble plantet her, var det fremdeles overtroiske folk på stedet. De overtroiske er døde og hviler i bakken noen hundre meter bortenfor skogen. Etterkommerne deres tror ikke, de vet det de trenger å vite, tror de. De ser og konstaterer at skogen står.

Nå er det skogen som befatter seg med det underjordiske. Røttene trenger seg ned i jorde, som stadig er fremmed for dem. De griper om seg, fester grepet. Klamrer seg til grunnen. Famler rundt i en historie som ikke tilhører dem ennå, som tilhører folkene, som for det meste har glemt historien og ikke befatter seg med den.

Røtter er ikke noe man slår, skal man tro disse trærne.

I skråningen bak skogen er et par unge trær. Innfødte. De gjør som skogen. Tenker ikke videre over hvordan. Imiterer sine forgjengere, som om alt allerede var gjort. Som om jorden lå åpen og bare ventet på å holde dem fast der de sto. Som om det var deres fødselsrett.