Rettferdig forsømmelse

Skriveriene U brenner, kaller han "skriftene mine".

Skriveriene han tar vare på, behandler han som uønskede barn. Dem kan han gjøre hva han vil med, sier han, fordi det er han som har satt dem til verden.

Å sette noe til verden, er å sette til verden sin egen rett til å forsømme det man har satt til verden, hevder U.

Å handle uetisk er et privilegium forbeholdt dem som har særlig grunn til å handle etisk, er hva U forfekter. Logikken er ugjendrivelig, insisterer U. Fordi han selv har utløst grunnen til å handle etisk, er det en rett - for ikke å si en plikt - å handle uetisk.

- I det minste er det ikke barn jeg har satt til verden, sier U, som for å bevilge seg en formildnende omstendighet.

- Det er i beste fall litteratur, fortsetter han, og kjenner seg svært storsinnet som antyder at skriveriene han vanligvis forakter og ignorerer likevel kan ha en verdi.

U er stolt over at han ville vært en dårlig far. Fordi han ville vært en dårlig far, gjør barnløsheten ham til et førsteklasses menneske. Et mye bedre menneske enn en mann som har barn og er en god far.

U forakter gode fedre. Han foretrekker dårlige fedre, som forekommer ham autentiske og naturlige. Gode fedre skulle vært skutt, mener U. Å være en god far er å være en fordervet far.

Han skriver hver dag. Brenner skriftene sine. Oppbevarer resten i skuffer, poser og esker.

Når han sitter foran peisen i stuen om kveldene og hører veden knitre, tenker han at folk - etter at han er død - vil kalle det de finner "skriftene hans". Han griper etter en pose med skriverier som står like ved. Sier til den knitrende veden at det er et dilemma: Å brenne er å erkjenne farskapet til det uekte som fyller skuffer, poser og esker i hele huset hans. Å ikke brenne er å etterlate seg noe uekte, og å bli husket som en god far.