I tåken

I tåken er ikke lyset elektrisk mer. Veien har ikke lenger dekke av asfalt. Ungene på veien er sine egne opphav og sine egne etterkommere. Folk og dyr oppstår og opphører under lyset. Går inn og ut av tiden. Kommer tilbake inn i tiden etter å ha gått ut av den. Går ut av en tid og inn i en annen.

Veien er gjørme eller jord, eller brostein, eller asfalt.

Hjort og rådyr fnyser i tåken.

Der ute er det skog, åkre. Bygater, parker, fabrikker, skoler, barnehjem, gruver. Stasjoner å reise til og fra.

En hakkespett står under lyset og hakker i stolpen som lyset står på.

Noen snakker oppe i luften, som fra et vindu i tredje etasje et sted i vest. Bare denne ene stemmen. Etter lyden å dømme snakker stemmen til et øre i øst, som også står i et vindu i tredje etasje. Lyden sier at den vet den blir hørt og ikke trenger bekreftelse på det.

En sykkel med gult lys foran og rødt lys bak, triller inn i lyset fra nord. Føreren strekker bena til en A. Lyset spiller på issen. Det går en dag. Sykkelen forsvinner i sør.