Inntrengere

Prestegården har en hall og et galleri. Buede trapper opp til galleriet. En korridor fra galleriet helt til enden av prestegården, med soveromsdører til høyre og venstre.

Presten kjenner seg mer som prest i hallen og korridoren enn i kirken.

I kirken er det kun foran speilet i sakristiet han kjenner seg som prest. Når han akkurat har skiftet og står foran speilet i presteklær og legger ansiktet i situasjonsbetingede folder og hm-er situasjonsbetinget.

Han kjenner seg som en inntrenger overalt ellers. Det er bare i hallen og i korridoren og foran speilet i sakristiet han fornemmer at han er på riktig sted. Og når han reiser bort alene, til steder der ingen vet hvem eller hva han går for å være til vanlig.

Det er høst. I prestegården er det kjøttsuppe til middag. Presten og hans familie spiser i spisestuen. Til bords har de en gjest. Gjesten er en forsagt og gråblek venn av prestens eldste barn. Gjesten forsyner seg godt og tar ordentlige skjeer av suppen. Mellom hver skje rører han den forlegent rundt i dyptallerkenen. Ryggen til gjesten krummes under vekten av det altfor lille hodet og under skuldrene som forekommer presten nesten vektløse. Så merker han at han sitter som en krok, at han rører i suppen som en utakknemlig. Da skvetter han opp i en slags givakt og spiser som folk.

Stilt overfor denne gjesten kjenner presten seg enda mer som en inntrenger enn vanlig. Gjesten ser ham som prest. Han ser ikke seg selv som prest. Pliktfølelsen trekker ham mot en handling som kan gi gjesten ro. Som kan bekrefte for gjesten at jo, han er det han selv føler at han ikke er. Men han får seg ikke til det. Så han spiser taust.

- Tobias sier at han vil bli prest.

Det er prestens barn som sier dette. Gjesten synker sammen og rører i suppen igjen.

- Det er bra, Tobias.