Subjektiv astronomi

- Her i huset forbinder vi ordet stjerne med en veldig ansamling av brennende gass, som ligger og hviler så langt borte at vi aldri kan komme dit.

- Slik er det ikke hos oss. Ordet stjerne er for oss synonymt med ordet opphav. Vi ser lys strømme mot oss fra alle kanter og vi er svært opptatt av lyset. Mindre opptatt av lysets opphav, som forekommer oss tilfeldig. Men selv om vi er mindre opptatt av det, erkjenner vi at lyset må ha et opphav. Så vi kaller opphavet stjerne.

- For oss benevner ordet stjerne en abstrakt form. Vi sitter bestandig og leser og skriver og tegner og maler. Vi har aldri løftet blikket mot himmelen, fordi vi aldri har bruk for det i vår geskjeft. Men av bøkene vet vi at folk vanligvis sikter til lysende himmellegemer når de sier stjerne. Himmellegemer som i beste fall ligner den abstrakte formen vi verdsetter, når man ser opp og myser på samme tid. Uten å myse ser man bare prikker, sies det.

- I vår familie er stjerne et ord for fremtidig liv. Liv så langt inn i fremtiden at det ikke vedkommer oss. Men det er hyggelig å tenke på likevel. Vi tror at våre liv og alt som omgir oss nedstammer fra stjerner som fantes så langt tilbake i tid at heller ikke det vedkommer oss, unntatt i den forstand at det vedkommer oss totalt.

- Vi har bestandig forbundet ordet stjerne med ordet sentrum. Vår eneste religiøse praksis er å meditere over stjernene og la fantasien løpe og spinne fortellinger om hva den enkelte stjerne er sentrum for.

- For vårt vedkommende er det vanskelig å si. Vi har stjernekikkerter. Ser opp hver gang kveldshimmelen er klar. Men det eneste stjernene får oss til å tenke på er klokker og tid. Stjernene og galaksene fremstår for oss som en slags merkelig urverk, selv om vi ikke forstår hvorfor vi får disse assosiasjonene.