Sitt fornødne

Fra enkelte reiser husker jeg kun de sanitære forhold. Alt annet forsvinner når jeg daglig må gjøre mitt fornødne i rom med altfor høy eller altfor lav temperatur. På innretninger som er for høye eller for lave, som mangler vann og tilstrekkelig gode seter. Hvor det er folksomt. Hvor det ikke er såpe og vann. Hvor små dyr kan tenkes å velte seg i etterlatenskaper, eller åpenbart gjør det.

Min aller verste tur etterlot seg en fryktelig motvilje mot noensinne å besøke et fremmed sted igjen.

Det var en liten by der alt var laget av klart glass. Alle bygninger og alt inventar, unntatt slike ting som det er umulig å fremstille i klart glass.

I denne byen var det lett å se hvem som kom utenfra og hvem som var fastboende. De fastboende gikk helt uten klær. En og annen tilreisende gjorde likedan, men det var lett å se forskjell på en som gikk uten klær bestandig og en som bare unntaksvis tok klærne av.

Ofte ønsker jeg at det ikke var nødvendig å gjøre mitt fornødne. At levende vesener i det hele tatt må ha en kropp, er for meg bevis på verdens ufullkommenhet. Et sterkt bevis mot en fullkommen skaperkraft og for en nærmest tilfeldig utviklingsprosess. Selv jeg forstår at levende vesener ville vært mer fullkomne uten kropp.

Men jeg har aldri ønsket meg det mer enn da jeg besøkte byen av glass. Som alt annet var toalettene (forøvrig utsøkte toaletter) laget av glass. Og rørene var av glass. Det var ingen måte å skjule hva som fant sted på toalettet.

Fordi byen besto utelukkende av bygårder, kunne man ikke nyte arkitekturen noe sted uten samtidig å se noen gjøre fra seg. Og å se resultatet av det som foregikk bevege seg ned gjennom rørene og ned i jorden.

Jeg gjorde mitt fornødne om natten. Skammet meg over å sitte så synlig, selv om det var mørkt. Og jeg skammet meg over at jeg skammet meg, over noe som falt så naturlig for de andre.