Stige ut av sitt kjevepartis skygge

Ingen husket det lenger, men Reidun Huck hadde gjort seg usynlig de første tredve leveårene, fordi hun skammet seg over kjevepartiet sitt. For folkene som ikke lenger husket at hun tidligere hadde gjort seg usynlig, var det som om hun bestandig hadde vært slik hun var nå.

Reidun Huck lignet en mekanisk innretning, fordi hun i alle henseende lot til å nedstamme fra en industridesigners fantasi. Det var som om en industridesigner hadde fått i oppdrag å skape Reidun Huck, og etter instruks eller egen fri vilje satte kjevepartiet i sentrum av henne. I ungdomsårene gjemte hun seg i skyggen av sitt eget kjeveparti, av skam av ukjent opphav.

Med årene svant skammen, slik radioaktive isotoper forvitrer. Dermed steg hun umerkelig ut av sin egen skygge og tok til å stikke seg ut med vilje. Klærne, sminken, hårfrisyren og solbrillene fikk henne til å ligne en stridsvogn, samtidig som det fikk henne til å ligne et forvokst kjøkkenapparat, som for eksempel skaftet på en stavmikser eller en kaffekvern eller en brødrister.

Ettersom hun beveget seg så naturlig omkring, var det som om hun alltid hadde tatt plass i verden på akkurat samme måte som hun hadde tatt plass siden hun var tredve år gammel for tredve år siden. Man festet seg imidlertid ved at hun hadde begynt å bære store hatter. Og hun bar de store hattene da hun ble kjørt omkring i bil, slik at damene som ledsaget henne måtte sitte skjevt for ikke å bli truffet av hattebremmene, slik at de fikk vondt i nakken.

Reidun Huck merket ikke at hattene hennes var i veien. Hun merket bare at damene som ledsaget henne var blitt gretne og mindre pratsomme enn før.