Et livets mysterium

På vei til jobb om morgenen lytter Jarvis aldri til lyden av gangen sin. På vei hjem fra jobb om kvelden lytter han bestandig til lyden av gangen sin. Han ble oppmerksom på tendensene sine en kveld, da noen for første gang slo følge med ham på veien.

- Det er merkelig, sa Jarvis, mens tanken hans ennå var ny. Her vi går, går jeg og lytter til gangen min. Da husker jeg at jeg lytter til gangen min hver gang jeg går hjem. Så spør jeg meg om jeg også lytter til gangen min om morgenen, på vei til jobben. Og svaret er nei. Ved nærmere ettertanke lytter jeg aldri om morgenen, men alltid om kvelden.

- Kanskje det har noe med luften å gjøre?

Det var en imøtekommende skapning som hadde slått følge med Jarvis. Og skapningen var, eller trodde iallfall det selv, oppriktig interessert i krisen Jarvis stred med der de gikk.

- Ja, det er mulig.

- Om ikke luften, så kanskje lyset?

- Jo mer jeg tenker på det, desto sikrere blir jeg på at ganglaget mitt er annerledes om morgenen enn om kvelden. Jeg har en annen kroppsholdning om morgenen enn jeg har om kvelden.

- Rart å tenke på. Vi mennesker er jammen komplekse.

Jarvis rettet seg opp i ryggen og strakk på beina der han gikk ved siden av sin ledsager. Skrittene hans var øredøvende.

- Hva? ropte han til den andre.

- Jeg sa ingenting.

- Jeg hører ikke hva du sier.

Ledsageren hans gestikulerte som for å si at hun ikke hadde sagt noe. Men Jarvis så en annen vei og gikk visst i sine egne tanker igjen.