Forbi sin egen nesetipp

Knut Halifax presset den røde nesetippen sin mot glasset, slik at den gikk over i en slags hvit. Utenfor var folk på vei hjem fra jobb. Enkelte av dem kom inn og satte seg for å drikke. Men de fleste gikk forbi. De skulle hjem til ektefeller og avkom og unnet seg aldri noe.

Halifax ristet anklagende med hodet mot streberne, som han kalte dem, samtidig som han presset nesetippen, tidvis også pannen, mot glasset. Om en eller høyst to øl til ville han legge ut til den som tilfeldigvis satt nærmest om at ruten var en barriere mellom ham og verden utenfor.

- En hinne mellom meg og det store intet. Den er ugjennomtrengelig.

Slik snakket han. Ofte la han hendene sine flatt på vinduet, som om han ved håndspåleggelse beviste for den han snakket til at vinduet til puben var noe mer enn et vindu.

- Men la meg fortelle deg noe annet! sa Knut Halifax da han hadde drukket ytterligere to øl og syntes verden utenfor fikk greie seg selv.

- Synes du nesetippen min ligner en fersken? En overmoden fersken? Nei, for det får man jo ikke si lenger. Jeg sier det rett ut: Nesetippen min ligner en fersken. Så får de si hva de vil. Jeg lar meg ikke kneble. Enhver som ser meg tenker umiddelbart at nesetippen min ligner en fersken. Men det får man ikke si mer. Man skal ikke komme med uttalelser om folks utseende, nemlig. Da kan man bli kansellert. Men jeg er kansellert for lengst, for ikke å si kassert. Det er det forresten ikke lov å si at noen er kassert lenger. Man får ikke si det om seg selv engang, men jeg sier hva jeg vil. Jeg lar meg ikke stoppe. Men det er for jævlig at man ikke får si noen ting lenger.