Status gjennom handling

Haftor Dunkjevle dyrket blomster i et drivhus. I tilknytning til drivhuset lå en vinterhage. Vinterhagen tjente som blomsterbutikk. Fordi Dunkjevle var født med ømfintlige øyne, hadde han med årene fått ømfintlige nerver, og så hadde han fått nok og blitt gretten. Da malte han vinterhagen svart, slik at det ikke skulle slippe inn lys, og slik at han kunne tilbringe noe av sin våkne tid i omgivelser lukket for verden.

Han bar blomster fra drivhuset og bandt buketter og oppsatser. Men fordi det var mørkt i butikken visnet blomstene ofte før noen rakk å kjøpe dem. Likevel skjedde det daglig at noen kjøpte blomster av Dunkjevle. Folk kjøpte visne blomster, slik at de kunne skryte av at de hadde vært hos Dunkjevle og kjøpt blomster. Iblant var blomstene nærmest kompost.

Folk skrøt av å ha kjøpt blomster av Haftor Dunkjevle fordi han var så sur og tverr. Hver kunde som kom inn i vinterhagen, ble møtt med et blikk fra Dunkjevle som fikk dem til å føle at de ikke hadde noe på hans territorium å gjøre. Når han så ikke jaget dem, men derimot solgte dem visne blomster, følte de seg sett og akseptert og som at de hadde oppnådd en særlig høy status i samfunnet.

Hvert besøk i butikken til Dunkjevle fulgte et fast følelsesmessig skjema, som startet med redsel, gikk over i lettelse og endte i eufori. I sin euforiske tilstand kjøpte kundene altså visne eller råtnede blomster. De tok blomstene hjem og satte dem, eller snarere la dem, i vaser. Og de skrøt til alle og enhver av at de hadde kjøpt blomster av Dunkjevle og at de nå nærmest tilhørte hans indre krets.