Sovne av minner til ettertiden

Om natten tenkte han på å skrive ting ned. Han tenkte at noen kom til å interessere seg for minnene hans etter at han var død.

Ett bilde som ofte kom til ham om kvelden var av bølger som slo mot en strand nær stedet der han vokste opp. Der hadde han forestilt seg hvordan det ville kjennes hvis han var ute i vannet og ble trukket ned i dypet uten å kunne redde seg. Forestillingen hadde skremt han sånn at han løp hjem i full fart.

Hvis minnet tilhørte hans oldefar, skulle han gjerne lest om det i oldefarens nedtegnelser. Oldefaren hans hadde ikke skrevet ned noen ting. Det var uvisst om oldefaren hans i det hele tatt kunne skrive. Men om oldefaren kunne og hadde skrevet ned et slikt minne, ville han lest det og levd seg inn i det som om det var hans eget minne.

Da han var ung hadde han gått av et tog en gang. Perrongen var lys grå og forekom ham uvanlig tørr. Det kjentes som at han passerte en hinne da han gikk fra den forholdsvis kjølige togvognen og inn i heten som omsluttet den. Der på perrongen, hvor folk gikk forbi med kofferter, hadde han hatt en eiendommelig følelse.

Hans etterkommere kunne lese om hendelsen på perrongen. De kunne ta del i den eiendommelige følelsen han hadde kjent mens han sto der. Kanskje ville han selv stå levende for dem i fantasien, slik at det i og med etterkommernes lesing av hans minne dannet seg et bånd mellom dem som ellers ikke ville vært mulig.

Fantasiene om å skrive ned minnene sine for ettertiden, om å bli lest av ettertiden og stå levende for sine etterkommere, dysset ham i søvn hver kveld.