De voksnes hender

R holder hendene skrått til hver sin side, vender håndflatene mot himmelen. Slik svarer han på spørsmål om fremtiden. For barna i nabolaget er dette svaret til stor fornøyelse. De løper og sykler etter R, spør "hva skal du gjøre i dag?", "tror du det blir regn?", "kommer verden til å gå under?". For hvert spørsmål gjør han den samme bevegelsen med hendene. Endelig går han lei. Han slår etter ungene med stokken sin og ber dem komme seg "til helvete vekk, satans unger".

Han kommer ut fra matbutikken, slår blikket opp. Sollyset slår ham nesten bakover. Øynene venner seg snart til lyset. R ser en mor marsjere mot ham med knyttede never som svinger frem og tilbake foran eggstokkene. De minner ham om pendlene på de to bestefarsklokkene han har stående ved siden av hverandre hjemme i stuen, som stort sett beveger seg i takt med hver andre.

"Du! Hvordan er det du snakker til ungene?"

"Jeg snakker ikke til ungene."

"Sønnen min kom hjem og fortalte at du hadde bedt ham dra til helvete og kalt ham satans barn."

"Voldsomt til kjeft på den gutten din, da."

"Ja, men det er deg han har det fra."

"Tvilsomt."

R setter et ben foran seg. Så setter han det andre benet foran seg. Han går i rett linje nedover veien. Moren går sidelengs fekter med armene.

"Hvordan tror du det påvirker en liten unge å bli snakket til på den måten?"

R stopper, setter posen fra seg på veien, holder hendene skrått til hver sin side og vender håndflatene mot himmelen.

"Jeg vil du skal love at du ikke snakker sånn til dem mer."

"Umulig."