Siste minutt av Jan Hubros liv

Det siste minuttet av sitt liv, da han visste at han kom til å dø, falt det Jan Hubro inn at han skulle skrive en bok. Boken til Jan Hubro skulle handle om hvor glad han var for at han ikke hadde forplantet seg.

I femti år, siden han var tredve, hadde det plaget Jan Hubro at han var barnløs. Det plaget ham hele den siste dagen livet, bortsett fra det aller siste minuttet. Ved starten av det siste minuttet inntraff en endring i Jan Hubros tankemåte, og han slo seg straks til ro med endringen og gjenkjente den som en innsikt.

Samtidig med at han slo seg til ro, kviknet han til. Iallfall kjentes det sånn ut inne i hodet, eller inne i tankevirksomheten til Jan Hubro. Det var som om innsikten utvidet seg, akkurat som universet, det var slik det kjentes ut når Jan Hubro tenkte på boken han ville skrive, om hvor glad han var for at han ikke hadde forplantet seg, noe han hadde brukt mer enn halve livet sitt på å fortvile over.

Jan Hubros siste minutt var en spirituell utløsning. Han lå immobil i sykehussengen og rallet. Rundt ham sto søsknene hans og flasset. De hadde forplantet seg og ristet på hodene sine uten å vite hvorfor de gjorde det. Men Jan Hubro var et helt annet sted, og kom aldri mer til å kjenne noe i den verdenen han inntil sitt siste minutt hadde vært i.

I verdenen som søsknene til Jan Hubro ennå befant seg, hvor de rastløst beveget hodene sine fra den ene siden til den andre osv., tok det bare et minutt fra Jan Hubros åpenbaring og til han ikke var til mer. Men for Jan Hubro var det som om tiden aldri hadde vært en faktor. I løpet av vårt minutt skrev Jan Hubro hele boken sin om hvor glad han var for at han ikke hadde forplantet seg.