Sin egen kriminalomsorg

I speilet så han en juksemaker.

- Du er ingen fange, sa han til speilbildet sitt, eller til seg selv. Han kunne ikke bestemme seg for hvem han egentlig snakket til.

Siden huset hans tilfeldigvis hadde et lite tårn stikkende opp av taket, og siden han tilfeldigvis hadde fått råd til å slutte i jobben sin, og siden han av ulike grunner var misfornøyd med seg selv og hadde dårlig samvittighet uten å vite hvorfor, hadde han atten måneder tidligere ilagt seg selv en fengselsstraff.

Det lille tårnrommet var tidligere brukt som et utkikkspunkt. Et sted å drikke te, titte i en stjernekikkert eller en vanlig kikkert. Til å overvåke fjorden og verdensrommet. Det hadde han like etter domfellelsen sin tømt for møbler og kikkerter.

Siden den gang hadde det stått en hard liten seng der. En pinnestol. Et lite bord, hvor det befant seg en skje og et lite speil som kunne stilles opp ved hjelp av en metallstøtte. Ellers var det ingenting der.

Hans kone måtte være gal, ettersom hun ikke hadde gått fra ham. Hun kom opp med mat tre ganger om dagen. Grøt, suppe og brød. Hvis hun skulle gi ham noe annet enn det, måtte hun late som om hun smuglet det inn i all hemmelighet. Det hadde T gitt streng beskjed om på forhånd. Hun måtte late som om hun var vettskremt for å bli avslørt av vaktene, selv om det ikke fantes noen vakter der.

- Det er ikke noen ordentlig straff når det er jeg selv som har gitt meg den, sutret han.

I 18 lange måneder hadde han følt en slags stolthet over straffen han tok, som han altså hadde ilagt seg selv. Stolthet over å gjøre opp for seg, men også over å være martyr. Det hadde vært noe opphøyd ved hans offer.

Men nå var han ikke sikker lenger. Alt sammen var bare et tullete innfall som hadde fått gå altfor langt. Stoltheten var borte og i stedet følte han skam. Han kunne ikke se noen annen mulighet enn at enhver som visste hva han hadde holdt på med, lo av ham eller ergret seg over at slik dumskap var mulig.

Han la speilet ned mot bordplaten og skjøv det fra seg. Disse motforestillingene syntes å komme fra speilet, snarere enn fra ham selv. Her måtte det strengere straff til, iallfall noen dager med strengere straff. På den måten ville han kanskje få klarhet i om motforestillingene var gyldige eller febrilske forsøk på argumenter for en tidlig løslatelse.