En virkelig, innbilt ankomst

Han kom til byen like før klokken elleve om formiddagen. Det var allerede flere timer siden han kom til landet. Men først nå da han befant seg i byen og kjente gaten under føttene, kjentes det som en ankomst.

Femti meter fra utgangen av t-banestasjonen stoppet han og snudde. Så seg tilbake. Han snudde seg delvis tilbake igjen og så over til den andre siden av gaten. Slik ble han stående en stund og kjenne etter.

Det var seks timer siden han reiste hjemmefra. Til samme tid dagen før sto han på samme vis i byen der han bodde.

Været var det samme. Sol fra skyfri himmel. Men det var varmere her og varmen var annerledes.

Ved en aviskiosk bortenfor, som også solgte suvenirer, sto fire personer og pratet sammen. En av dem var innehaveren av aviskiosken. Hele tiden gikk nye folk forbi.

Han snudde seg på nytt og vendte ryggen mot gaten. Det var en kafé like ved. Han satte seg der og fikk bragt en kopp kaffe til bordet.

Å være her var akkurat som å være hjemme i byen der han bodde. Han hvilte det ene benet over det andre.

Det kjentes akkurat ut som å være hjemme. Han lukket øynene noen sekunder. Åpnet dem igjen. Lot seg kjenne på forbindelsen mellom å være her og å være hjemme. Ulikhetene mellom dette stedet og byen der han bodde forsvant for det indre blikket hans, til det ikke var noe igjen, verken av det ene eller det andre stedet.

Men så kom han til å tenke på at dette stedet var et annet sted enn byen han bodde i. Hvilken rolle spilte det da om omgivelsene lignet hverandre? Var det et slags prinsipp, at alt som ligner noe annet skulle utviskes som om det ikke fantes?