Sidesyn

Mengden som hadde samlet seg, eller som alltid var samlet, var en annen slags mengde enn jeg hadde sett noe annet sted.

Hvor jeg enn reiser, plager det meg hvor like folk er.

Det er ingen iboende anstendighet eller et tolerant lynne som gjør at jeg hittil har unnsluppet sjåvinisme av de fleste varianter. Derimot en egenskap - jeg har ofte tenkt at det var en slags kynisme - som gjør at jeg nesten bare ser likheter når jeg sammenligner folk.

Men disse folkene, denne massen av folk, var annerledes.

Jeg lot som ingenting. Gikk uanfektet blant dem. Det hele var kanskje innbilning. Jeg hadde reist, og reising var alltid utmattende, enten ferden var kort eller lang.

Som hjemme og som overalt ellers, søkte jeg etter et sted å drikke kaffe. Og som alltid fant jeg et sted å drikke kaffe, hvor jeg kunne sitte og betrakte folkelivet og folkene.

En svart kaffe, ba jeg vedkommende bak disken. Siden jeg trodde jeg var sliten valgte jeg å hvile blikket på vedkommende, som tok en kopp, fylte den med kaffe, satte koppen på en skål og satte alt sammen foran meg på disken.

Jeg hvilte øynene, men ble ikke roligere. I stedet befant jeg meg i en forhøyet beredskap, for vedkommende syntes å ha sin oppmerksomhet helt andre steder enn på sin oppgave. Blikket vandret opp i taket, ned i gulvet, ut i luften. Det var hele tiden festet et annet sted enn fornuften tilsa at det skulle være festet.

Vedkommende så ut vinduet på min høyre side og ga meg prisen for kaffen. Så opp på lampen i taket da jeg betalte.

Jeg tok med meg kaffen ut på fortauet og satte meg ved ett av bordene, som eneste gjest.

Overalt myldret det med folk. Noen snakket med hverandre. Noen arbeidet. Noen syklet. Noen kjørte varebiler. Noen løp. Ingen så i retning av den de snakket med, av det de holdt på med.