Sentralisering

Alt var mer effektivt, slik Hubro forutså. Man hadde flirt av Hubro og hans snakk om sentralisering. Det var ofte taus underbittslatter, skratt med eksponert overkjeve og tilfeller av støtvis prusting.

Nå var latteren på Hubros banehalvdel. Men han lo ikke. Ettersom han hadde sentralisert følelseslivet sitt og delegert delene av det, var det sikkert en i India som lo. Det kunne ikke Hubro vite før neste kvartalsrapport var klar.

Senteret man hadde bygget etter Hubros anvisninger lignet uhensiktsmessig emballasje. Det var bygget rundt byens tusenårige katedral, hvor bleke, magre menn med syltynne armer regelmessig låste seg inn for å kryptere lagringsmedier.

Armene deres var så tynne at en ornitolog fotfulgte dem, for å finne en mulig forbindelse mellom fulger og folk. Men når de forsvant inn i katedralen fikk ikke ornitologen bli med. Da sto han utenfor og syntes synd på seg selv.

Folkene som hadde flirt av Hubro var enten døde eller arbeidet seg til døde på senteret. De var tilfredse med tilværelsen. Det hendte at senteret kjøpte pizza til alle sammen og lot dem drikke medbragt alkohol de siste ti minuttene av arbeidstiden.

Hubro vaglet seg på kontoret, hvor han hadde utsikt over hele senteret og alt som foregikk der.