Arbeide seg ihjel

Hver gang et medlem av familien Råte gikk bort, erklærte familien at den avdøde hadde jobbet seg ihjel.

"Han skrellet en potet for mye," sa de. "Vi advarte ham, men han ville ikke høre."

De sa: "Vi tryglet henne om å slurve mer. Hadde hun bare lyttet, ville hun vært blant oss nå."

Og: "De skulle tatt seg fri oftere. Men de tok seg nesten aldri fri. Og når de for en gangs skyld tok fri, gikk de bare rundt og anstrengte seg dagen lang."

Men folk visste at familiens erklæringer var fri fantasi. Familien Råte arbeidet ikke. De tilbragte dagene med å sitte rundt kjøkkenbordet og diskutere politikk. Eller de subbet rundt i gatene og prøvde å huske hvor de var på vei.

"Skrellet en potet for mye?" spurte folk. "Hva er det for slags tungetale?"

Og de kom med lignende slengbemerkninger som skulle sette familien Råte i forlegenhet. Men familien Råte levde helt og holdent i sin egen fantasiverden, i motsetning til alle andre, visstnok.

"Folk arbeider seg ikke ihjel. De dør av lediggang." Slik gikk praten rundt kjøkkenbordet hjemme hos familien Råte. "Det er bare medlemmer av vår familie som arbeider seg ihjel. Det er så sant som det er sant."

Og så snakket de om dagene sine, i steinbruddet, på galeiene, i fyrkjellerne og ved samlebåndene. Som de hadde lest om i Donald Duck.