Selvrespektens faser i forhenværende direktør Labers liv
Forhenværende direktør Hubert Laber sitter i foran et sminkespeil omkranset av lyspærer, og smører blå leppestift på leppene sine. Han respekterer seg selv.
For mange år siden grunnla han Asbest-Teddybjørner AS. Fabrikken ble byens hjørnestensbedrift. Generasjoner av barn vokste opp med bamser fra Labers fabrikk. Han respekterer seg selv, og han er vant til at andre mennesker respekterer ham, men det gjør de ikke lenger.
Siden Asbest-Teddybjørner AS ble nedlagt, har den forhenværende direktøren, hver morgen i ukedagene, gått til det lille rommet med sminkespeilet, hvor han sitter fra klokken åtte til klokken fire og smører blå leppestift på leppene sine.
Mediene hevder at det kryr av kreftsyke og døde mennesker i kjølvannet av Labers forretningsvirksomhet. Blant dem et ukjent antall barn. Folk gjenforteller medienes påstander, som Laber kaller «medienes løgner», og respekterer ham ikke, iallfall ikke på samme måte som før.
Han smører blå leppestift på leppene sine. Og han smører blå leppestift rundt øynene sine. Det hjelper ham å tenke. Slik sitter han og smører og tenker, fra morgen til ettermiddag.
Om ettermiddagen snur han seg bort fra speilet. Han går til vaskeservanten ved døren og vasker ansiktet, vasker bort den blå leppestiften og all sin selvrespekt. Til sist skifter han klær. Fra en blå overall til en annen, helt lik blå overall. Deretter går han hjem til sin kone, som ikke respekterer ham.
Labers kone har ikke skilt seg fra ham, men hun har tatt pikenavnet tilbake. Nå heter hun ikke lenger Phedora Laber, men Phedora Anticimex-Hydro. Hun klandrer sin mann for alt som galt som har skjedd i livene deres.
Blant annet klandrer hun ham for sin egen kroppsholdning og sitt eget ansiktsuttrykk. Siden fabrikken ble nedlagt og Laber anklaget for å forårsake kreft hos barn, har hun følt seg uglesett. Og følelsen av å være uglesett har fått henne til å krøke ryggen og fortrekke ansiktet, og nå har hun blitt sånn. Det er hans feil at hun ikke er rank og stolt og harmonisk, påstår hun.
Hun kan ikke lenger bære sine pelser og juveler. De støver ned. Hun kan ikke selge dem, fordi ingen vil kjøpe pelser og juveler fra konen til en barnemorder.
Når Labert sitter foran speilet føler han ingen skam. Foran speilet er han stolt av seg selv. Han ser og anerkjenner seg selv. Flere ganger om dagen klapper han seg bokstavelig talt på skulderen og sier til speilbildet sitt: «Du er en god gutt, du Labert.»
Men når han snur seg fra speilet og reiser seg skyller skammen over ham. Da råder skammen og selvforakten, og han sier til speilbildet sitt, som han ikke kan se: «Idiot, idiot!»
På vei til rommet med sminkespeilet, går han som verdens mest selvsikre person. Han nikker, hilser og smiler til høyre og venstre mens han går langs veien, enten det er noen der eller ikke. Men når han går hjem, er det så vidt han greier å holde seg oppreist. Han sleper seg gatelangs, avkreftet og slagen, som om han akkurat har blitt pisket.
Laber vet at hans kone tilsetter små mengder arsenikk i middagen hans. Men han spiser maten likevel. Han orker ikke å diskutere med henne, eller konfrontere henne, eller å ta seg selv i forsvar. Han vil ikke ha munnhuggeri og diskusjon.