En feilslått reform
Primula jobbet som jordmor den lille byen Kanon fra 1960 til 1990. Hun nøt stor autoritet og gjorde akkurat som hun selv ville. Primula var besatt av politiske og sosiale reformer, og mente at ingen var bedre egnet til å pønske dem ut enn henne. Tidlig en morgen fikk Primula den idé at man måtte slå nyfødte babyer i hodet med en cricketkølle, for å reformere samfunnet.
Foreldrene protesterte, men de kom ingen vei. «Hvem av oss er jordmor?», ville Primula vite. Siden det ikke var andre jordmødre i Kanon, innrømmet alle at bare Primula var jordmor. Og dermed var siste ord sagt. Hun reimet babyene fast til et bord og slo dem på toppen av hodet med en cricketkølle, med ett lukket øye og ett åpent.
«Det holder med ett slag», doserte Primula. «Ett enkelt slag med en cricketkølle modifiserer hjernene deres, slik at de i fremtiden utvikler seg til stillferdige, lovlydige, hardtarbeidende og sosiale borgere. I fremtiden skal disse babyene overta styringen av forretningslivet og av politikken. Det må vi ta på alvor.»
Hun hadde visst glemt at hun flyttet til Kanon nettopp fordi befolkningen der var kjent for å ha alle disse egenskapene fra før.
Da barna fra de tidlige 60-årene begynte å vokse til, oppdaget man at de var høyrøstede, selvopptatte, late og hadde en tendens til å stjele og råkjøre. De var kranglevorne, alltid uenige med den de til enhver tid hadde foran seg.
Den eneste logiske forklaringen på atferden til barna fra de tidlige 60-årene, var slagene de hadde fått av Primula da de ble født. De eldre innbyggerne snakket med hverandre om sine mistanker, men gjorde ikke noe mer med det, siden de ikke var jordmødre. «Hva kan vi gjøre?», spurte folk. «Vi er bare enkle bønder,» sa de, selv om jordbruket var blitt avviklet i Kanon allerede på 1920-tallet.
Disse tendensene styrket Primula i sin overbevisning om at det var nødvendig å slå de nyfødte i hodet med en cricketkølle. At oppvoksende generasjoner var antisosiale, bekreftet at hun hadde rett. Dermed fortsatte Primula å slå alle nyfødte i Kanon i hodet med en cricketkølle. Og etter hvert som de vokste opp, ble alle barna unnasluntrere, småforbrytere og ekstremister.
Da Primula gikk av med pensjon, var hun allerede tannløs. Allerede i 1967 hadde hun begynt å skjære tenner i søvne, fordi folk ikke kunne oppføre seg. Og da det i 1978 ikke lenger fantes en eneste skikkelig ungdom i byen, begynte hun å skjære tenner også i våken tilstand. Den ene tannen etter den andre smuldret og krympet. På åttitallet så man ofte Primula spytte smuler av tannsubstans der hun gikk langs veiene. Og da hun ble pensjonist i 1990, hadde hun overhodet ikke tenner.