Hvordan livet er

Nils hadde utstrekning i rom, men ikke i tid. «Jeg har ikke tid», lød det fra kroppen hans, som hadde utstrekning i rom, og lå i rommet, min uten begynnelse eller slutt.

Lisbeth hadde utstrekning i tid, men ikke i rom. «Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer», oppfattet Nils at hun sa, selv om hun ikke hadde noen pust, ingen stemmebånd og ikke var noe sted, eller var alle steder på en gang, som en hypotese eller et prinsipp.

Både Nils og Lisbeth var vanlige da de ble født. De kom inn i verden på et bestemt tidspunkt, med avgrensede kropper, som tok til å vokse og bli eldre. Deres nemesis, som de for resten av til eksistens kom til å kalle livet, dukket opp samtidig med at Nils og Lisbeth ble kjønnsmodne.

Livet rykket Nils ut av tiden, og gjorde ham evig og uforanderlig. Livet ordnet det slik at Lisbeths kropp plutselig forsvant, som om den aldri hadde vært til. Men hun ble værende i tiden. Nils visste at hun var der, og hvor lenge hun hadde vært der, iallfall var det hans overbevisning.

«Sånn er livet», gjentok Nils og Lisbeth for hverandre.