Fra en reisedagbok
Noe med toget får utsikten til å virke abstrakt. I restaurantvognen på toget til Blyte fant jeg en stol som sto skrått, slik at jeg - siden jeg kapret stolen før noen andre - kunne se ut vinduet uten å anstrenge nakken. Jeg vet at landskapene som fyker forbi er jorder og skoger og hus og næringsbygg, og at skapningene som dukker opp som rosiner i landskapene, er folk og dyr og fugler. Men jeg føler det ikke, fordi karmene til togvinduet står, for min tanke, som rammen rundt et abstrakt og levende maleri.
Ti minutter før ankomsten i Blyte, går alt i svart. Toget kjører inn og ned i en tunnel, og tunnelen er ikke opplyst. Jeg kom med morgentoget, som ankommer Blyte midt på dagen. I det ene øyeblikket sved lys i grønt og blått blikket mitt. I det neste øyeblikket var det helt mørkt der ute og jeg så bare meg selv i glasset og gjenskinnet av den abstrakte verdenen som hang igjen som fargerik røyk over horisonten rundt øynene mine.
Togstasjonen i Blyte ligger som byen selv, dypt under bakken. Om dagen er temperaturen omtrent toogtyve grader, om natten omtrent atten. Den er opplyst fra fjellet ovenfor om dagen, av lys som trenger ned gjennom et kunstig lag av gass og av laserstråler og enkelte utslipp av røyk som skal motvirke monotonien og gi folkene en sjanse til å drømme seg bort. Om natten er himmelen svart og byen forsiktig opplyst av lamper i veikantene og her og der på husene og på en og annen lyktestolpe.
Under mitt opphold i Blyte, som varte i fjorten dager, fant jeg ikke noe klart system for valget av farger på husene. Men det forekom aldri, etter hva jeg kunne se, at to hus i samme kvartal var malt i samme farger. Det fantes enkelte hvite eller grå hus, men ellers var alle husene i sterke farger. Og folkene kledde seg stort sett i sterke farger. Faktisk var alle ting, med få unntak, i sterke farger.
Ordføreren i Blyte møtte meg på stasjonen. Han var kledd i en skjorte som hang utenfor buksene og rakk ham helt ned til knærne. Buksene var lette og løse og stakk ned i et par skinnstøvler. På hodet bar han en bowlerhatt. Alt var i forskjellige, sterke farger. Fingrene hans, beslått med store ringer, var hovne og hang fra hendene som om de hadde kapitulert. Men bortsett fra fingrene var ordføreren livlig og lot til å ha et overskudd av energi.
«Vi har aldri hatt besøk av en antropolog før,» jublet ordføreren da vi hilste på hverandre. Han gjorde en kort elvedans, sikkert som kompensasjon for at han ikke tok meg i hånden. Og han nikket meg mot en elektrisk rickshaw som ventet for enden av perrongen.