Kjenne sine kjøttmåltiders biografi

Fordi presidenten var glad i hunden sin, ble bøndene og slakterne, kjøpmennene og alle som drev restauranter pålagt å føre slektskrønike over alle dyr som vandret i næringsmiddelindustriens tjeneste.

Presidenten godtok ikke mer at man fikk servert svinenakke. Svinet nakken kom fra skulle nevnes ved navn, og dets fødested og livshistorie skulle stå på menyen, som servitøren hadde plikt til å lese høyt fra for kundene, som hadde plikt til å lytte. 

Å spise kjøtt fra et dyr uten å kjenne dyrets navn og livshistorie, uten å ha sett bilder fra dyrets livsstadier, uten å ha ledd og grått av anekdoter fra dyrets liv, ble forbudt og kunne straffes med inntil seks års straffarbeid.

Presidenten skrev dagbok for hunden sin. Han kjente hundens foreldre og besteforeldre og deres eiere og øvrige omgangskrets. Til hundens fødselsdag et år som var rundt, fikk presidenten laget en dokumentarfilm, som han hedret med Presidentens Filmpris. Og hundens memoarer, som presidentens venn - en berømt dramatiker - førte i pennen på hundens vegne, ble kjøpt inn i gave til alle landets innbyggere. 

Da hunden etter hvert begynte å gå presidenten på nervene, var det derfor med god samvittighet han sendte hunden til slakteren. Og deretter til presidentpalassets kjøkken, som laget stek og stuing og postei, mens kommunikasjonsavdelingen skrev viser og dikt og taler om hunden hans.