Nøkternhetens bastion

Folk fra andre steder av landet likte å komme til Krum på besøk. Alle besøkende til Krum betrodde seg til de fastboende. I sine skriftemål sa de besøkende: «Her kan jeg være meg selv.» 

Der de besøkende kom fra, var det uvanlig å drikke fire-fem glass vin til hvert måltid. Men det var vanlig i Krum. Og det likte de besøkende så godt at de gjerne ville komme tilbake. Enkelte ønsket at de kunne bosette seg i Krum, og på den måten være seg selv hele tiden. Men selv om Krum var en gjestmild by, lot de ikke folk komme mer enn en gang. Og de lot iallfall ikke folk flytte dit, om de var aldri så sjarmerende. 

«Dere får ta med dere tradisjonene våre hjem og være dere selv der,» sa sjefen for turistkontoret til ampre horder i avgangshallen på sentralbanestasjonen i Krum. Hver dag, omtrent et kvarter før avreise, ville motvillige avreisende heller drepe sine verter enn å reise hjem. Men sjefen for turistkontoret var god til å snakke, og han roet mobben hver eneste dag og fikk enkeltmenneskene til å marsjere lutrygget og gråtende inn på toget hjem.

«Jeg kommer aldri til å være meg selv igjen!» hulket folkene ut gjennom togvinduene. 

«Joda, joda. Bare bli som oss, så skal du se du blir deg selv,» trøstet sjefen for turistkontoret. Han skjenket seg en megapint med rødvin der på perrongen og skålte sine sønderknuste venner farvel.

Etter hvert ble det vanlig i andre steder av landet å drikke vin til alle måltider. Folkene godtok at alle og enhver gikk rundt i en døs. «Det er noe kontinentalt ved meg,» mumlet folkene til seg selv. «Akkurat som om jeg er meg selv.» 

Men fordi de var seg selv i sine egne hjemtrakter, føltes det falskt og ikke riktig. Derfor skammet de seg over at de var seg selv. De begynte å gråte og sa til hverandre at de ikke var seg selv. Og så drakk de enda mer vin enn det som var vanlig i Krum. Så mye at de forfalt og ble deliriske og deprimerte. Slik hadde det seg at Krum ble nøkternhetens bastion.