Demontere seg selv og sette seg sammen igjen

Innerst i dalen ligger en by som lokalbefolkningen kaller Ulder. De uttaler det med munnen lukket, så det høres mer ut som de kaller byen Mmmm. Men den heter altså Ulder. 

Da jeg skulle besøke Ulder, reiste jeg til fots. Langs veien var det synkehull, urer, myrer, tistler, nesler, orm og flått. Men jeg fant veien, takket være Ulders eneste professor, som tjente som guide. 

Professoren hadde forvillet seg til verden utenfor. Jeg ble kjent med ham da han stoppet meg på gaten og ba meg følge seg hjem. Han hadde bodd på gaten i over ti år, sa han, og tilbragt dagene på biblioteket for å holde seg ved like, og gatelangs for å be forbipasserende om å følge ham hjem. 

«Følg meg hjem,» ba professoren. Og på denne bønnen hadde folk i nesten ti år svart ved å haste videre og late som ingenting. Da det var min tur å bli spurt, stoppet jeg og sa: 

«Hva mener du med det?» 

Dermed fortalte professoren seg sin livshistorie og livshistorien til hjembyen hans, Ulder, som han ønsket å komme seg til. Men han hadde en tilbakevendelsesfobi. Når han gikk et sted, gikk han alltid en annen vei når han skulle tilbake. Men til Ulder fantes det bare en vei, og derfor var professoren fanget inntil noen fulgte ham hjem.

Jeg fulgte professoren hjem til Ulder i bytte mot at han fulgte meg til Ulder. 

«Jeg skal nok finne veien hjem alene,» trøstet jeg. Men professoren ristet sørgmodig på hodet og sa at det var lite trolig.

Mens vi ennå var i min by, så jeg aldri noe til det som gjør ulderne unike. På ferden vår til Ulder så jeg det heller ikke. Men da vi kom frem til Ulder og gikk inn på en kafé for å drikke noe varmt, så jeg det for første gang. 

Der sto en dame og tok av seg den ene armen sin. Hun hang den fra seg på en knagg og satte seg ned for å nyte et rekesmørbrød.

Ved et annet bord var en liten gutt i ferd med å sette øynene sine på plass. De hadde han hatt i et lite etui mens han var på skolen, fordi moren hans hadde sagt at han ikke skulle skitne dem til. Men nå var skoledagen over. 

Da vi kom ut fra kafeen, trillet et hode nedover veien. En hodeløs kropp kom syklende etter og avskar hodet etter en kort innspurt. «Du vinner,» sa hodet. Det trillet opp og festet seg øverst på kroppen, som med ett så helt normal ut.

Slik var folkene i Ulder. Et vitenskapelig under, etter min mening. Inne i denne avsidesliggende dalen hadde folkene utviklet seg på en slik måte at de kunne demontere seg selv og sette seg sammen igjen.