Figurativt bundet til en stol under en hylle

Han sitter på en pute som er for stor og for myk. Han strekker armene opp og klamrer seg forsøksvis til armlener som er for høye, for runde og for glatte. 

Folk glemmer at øyeeplene hans er glatte og runde, fordi ansiktet som omgir dem, inkludert lokkene som beskytter dem og holder dem fri for smuss, er rynkete, for ikke å si furede. Det er hva folk kaller lynende øyne. Og de kaller dem kvikke. Slik snakker de om øynene hans, selv om øynene hans verker lyner eller beveger seg raskere omkring i øyehulene hans enn andre folks øyne gjør. De snakker om øynene hans i disse ordelagene fordi de har hørt disse ordelagene brukt om andre folks øyne, og så tror de at man i andre sammenhenger må ha snakket om øyne lik hans.  Sannheten er at det står en lampe et lite stykke fra stolen. Lampen avgir lys, som blant annet utgjør en diagonal linje når man ser ham relativ til rommet og trekker linjen fra lampen til punktet mellom øynene hans. Og når han har øynene åpne, reflekterer de til en viss grad lyset fra lampen. Særlig når han sitter nedsunket i stolen sin og prøver å få grep om armlenene og stirrer opp på hyllen man har bygget for ham, som irriterer ham. 

De bygget ham en hylle. Han ba dem bygge den til seg. Og han betalte dem for å gjøre det. Men de bygget den helt oppe under taket. Hyllen hans strekker seg rundt hele rommet, men den henger altså oppunder taket. Og han er figurativt talt bundet til stolen sin. Han er altså ikke bundet til stolen, men snarere oppslukt av den. Uansett så rekker han ikke opp til hyllen sin, som han dermed sier at han fikk bygget til ingen nytte. På hyllen står han mest verdifulle eiendeler. De fleste av dem har ingen pengeverdi, bare sentimental verdi. Det irriterer ham at de står utenfor rekkevidde, når formålet med hyllen var å ha dem lett tilgjengelig.