Den ensfargede rutemagnat

«Og det var da jeg innså at hvis man kombinerer en rekke vertikale linjer med en rekke horisontale linjer, oppstår det vi nå kjenner som ruter.» 

Det var Enok Harrod som talte. Byen hadde på skattebetalernes regning innbudt til fest, under påskudd av å hylle Enok Harrod, som hadde skapt flere arbeidsplasser i byen enn noen annen enkeltperson gjennom tidene.

Harrods fabrikk var solid, hvis man trodde myndighetene som hadde tilsyn med fabrikker i byen, som det bare var en av. Det var bare en fabrikk og det var bare en som hadde tilsyn med dem. En viss Jarl Korrupt. Man mente at en mann som het Korrupt til etternavn umulig kunne være korrupt. Derfor tok man Jarl Korrupt på ordet når han forsikret at Enok Harrods fabrikk ikke var vaklevoren. 

At den ikke var vaklevoren gjorde den mer imponerende. For alle syntes at fabrikken så vaklevoren ut. Og når man gikk rundt inne på fabrikken, var det akkurat som om den svaiet og krenget og knelte. Men alt sammen var bare innbilning, mente folk, for Jarl Korrupt hadde jo forsikret at fabrikken var det motsatte av vaklevoren. 

Da Enok Harrod avsluttet fortellingen om hvordan han oppdaget ruter, applauderte byens befolkning så intenst at enkelte fikk slag. Det fikk så være, sa myndighetene. Det var tross alt frivillig å la seg rive med. 

Harrods fabrikk laget tekstiler og papirvarer, servise og smykker, varer av plast og skinn og metall og tre. Alt var rutemønstret. Fabrikken var rutemønstret. Mange av byens innbyggere var rutemønstret i sommerhalvåret, fordi de - av respekt for Enok Harrod - solte seg med rutete netting mellom seg selv om solen. 

Men selv var Harrod ensfarget. Ingen hadde sett ham med ruter på kroppen, på klærne, på noen av de tingene han brukte i det daglige. Han var gjennomgående urutete. 

«Slik sikrer jeg en balanse mellom jobb og liv,» løy Harrod.