Plage

Kontoret er i opprør. Medarbeidere i hvite skjorter marsjerer frem og tilbake med papir i hendene. Stopper her og der og utveksler morsomheter om papirene før de haster videre som baller i et flipperspill.

Jeg står ved pulten min i hvit skjorte og skal til å ta papiret i hånden. Morsomheten min er klar. Jeg har gode sko.

Kontoret er i opprør. På papirene vi bærer der vi marsjerer frem og tilbake og utveksler morsomheter om, står det hvordan hver av oss rangerer ting.

De av oss som har fått blå skjorter marsjerer ikke frem og tilbake med papir i hendene. De sitter og venter på de av oss som fremdeles går i hvite skjorter. Når vi kommer til dem, står vi mens de leser hvordan hver av oss rangerer ting.

Medarbeiderne i blå skjorter legger listene over hvordan hver av medarbeiderne i hvite skjorter rangerer ting inn i en database.

Senere skal medarbeiderne legge inn i databasen hvordan de selv rangerer ting.

Deretter skal opplysningene presenteres for medarbeiderne som har fått stripete skjorter, som et slags alibi for å innføre noe de på forhånd har bestemt seg for å innføre, uavhengig av hvordan medarbeiderne i hvite og blå skjorter rangerer ting.

På mitt papir står det hvordan jeg rangerer ting. Jeg kunne like gjerne rangert tingene i motsatt rekkefølge, eller hulter til bulter. Tingene medarbeiderne i stripete skjorter vil at medarbeiderne i hvite og blå skjorter skal rangere, er ting ingen egentlig bryr seg noe om.

Det er gitt på forhånd at resultatet av undersøkelsen ikke har innvirkning på beslutningen medarbeiderne i stripete skjorter skal bruke resultatet som alibi for. Og det er gitt på forhånd at ingen av medarbeiderne i hvite og blå skjorter har noe forhold til tingene de er bedt om å rangere, og at resultatet av undersøkelsen er helt tilfeldig.

I det minste er kontoret i opprør. Undersøkelsen er i det minste en anledning til å stoppe opp og utveksle morsomheter om papir vi holder i hendene.