Øy

Hver morgen er en reprise. Jeg ser K gå ned til vannet. Han setter foten prøvende på vannet og gjør den samme balanseøvelsen. Beinet på land holder vekten, men han lener seg mot vannet med fomlende lepper, som for å overbevise seg selv (eller vannet, eller en innbilt observatør, eller meg) om at han flytter vekten over på beinet som later som om det står på vannoverflaten.

Han står sånn en liten stund, i høyden to minutter. Så går han opp til det lille huset sitt, som er på den nordlige spissen av øya, hvor det ikke er andre hus enn hans og mitt.

Fra kjøkkenvinduet i mitt lille hus, på den sørøstlige flanken, ser jeg ned på odden der hans morgenrituale finner sted. Jeg tar tiden på ham og noterer tidene i en almanakk som jeg har kjøpt kun for dette formålet.

Noe holdt meg tilbake i søvnen i dag. Da jeg våknet bestemte jeg meg for å vise styrke overfor det som hadde holdt meg tilbake. Jeg viste styrke ved å gjennomføre mine morgenritualer på samme måte og i samme fart som alltid. Jeg forholdt meg ikke til tiden eller omgivelsene.

Da det - etter min egen tidsregning - var tid for å sette meg ved kjøkkenbordet med kaffen og almanakken, hadde det allerede - etter hans tidsregning - vært tid for å gå ned til vannet og balansere.

Ettersom noe holdt meg tilbake i søvnen, kan jeg ikke vite om det egentlig forholder seg slik at hver morgen er en reprise.