Opprør mot reinkarnasjonen

Fra sine tidlige leveår hadde Gude kun ett minne. Han husket at moren hans fortalte om alle livene han hadde levd før det livet han levde nå.

Moren hans fortalte fremdeles disse historiene. Han var forlengst voksen. Og han hadde bygget seg et liv som sto i fullkommen opposisjon til morens forestillinger om reinkarnasjon. Det ville si at han arbeidet som forfatter av vitenskapelige tekster, hovedsakelig vitenskapelige tekster som drev gjøn med reinkarnasjon og lignende ideer.

Det stoppet ikke moren hans i å ringe daglig for å legge ut om alle livene Gude hadde levd før. Hun mente at det livet han levde nå, var en slags port til noe annet. Hans opposisjon til det åndelige var et helt naturlig ledd i en prosess som startet for flere hundre liv siden.

Ja, hun kunne fortelle om hundrevis, tusenvis, av liv Gude hadde levd før. Men favoritten blant disse fortellingene, var en der Gude hadde vært en prins og tronarving. Men av ukjente grunner sov han alltid i en kommodeskuff. Først fordi han ble tvunget til det. Senere gjorde han det av fri vilje. Og da han døde av et lynnedslag natten før han skulle krones til konge, ble han begravet i kommoden sin.

Gude fortalte denne historien til sine forbundsfeller, som et eksempel på hvor gal hans mor var. Men så begynte han å drømme at han sov i kommodeskuffer. Når han våknet om natten, syntes han det kom knirkelyder fra skuffene i kommodene der han bodde. Og han kjente en trang til å legge seg i en kommodeskuff.

Men han ga ikke etter for denne trangen. Å gi etter for den, kunne få følger. Han kunne for eksempel ble omvendt til galning. Hvordan skulle han livnære seg, hvis han ikke kunne skrive spydigheter om overtro og spiritualitet?

Så han lot som om kommodene ikke kalte på ham, og håpet at alt ville gå over av seg selv.