Løsbarten. Løstennene. Krigsmalingen.

O hadde en hatt av glass som hun bestandig gikk med. Da hun døde gikk menigheten sammen og samlet inn penger. Med pengene fikk man laget en hatt som lignet den O hadde hatt, men hvis brem var lagt i en nitti graders vinkel bak, slik at hun kunne gravlegges med glasshatt på, uten av den grunn å tilbringe evigheten duknakket. 

En snekker ble ekskommunisert  fra menigheten da han foreslo å sage en glipe i kistebunnen, som bremmen bak den opprinnelige hatten kunne stikke ned gjennom. Det ville gjøre samme nytten, mente han. Men sånt snakk var visst helligbrøde, selv om han tilbød seg å sage glipen vederlagsfritt. 

Foruten sin nye hatt, ble O stedt til hvile kledd i hemmelige klær. Det var bare Os søster som visste hvilke gevanter hun skulle hvile i. For hvis menigheten fikk nyss, ville ikke O fått plass på kirkegården, men ganske enkelt blitt kastet i skråningen bak forstanderens staudeutsalg, som ellers tjente som kompostfylling. Og søsteren til O ville blitt ekskommunisert, hvilket hun ofte drømte om å bli, ettersom hun egentlig var en vantro men ikke turte å innrømme det.

Søsteren til O fikk hjelp av den blinde datteren til begravelsesagenten til å kle på O. Den blå trikoten. Den røde kappen. Den røde trusen med det gule beltet. De røde, høye støvlene. S-emblemet over brystet. Monokkelen. Beinet gjennom nesen. Selskinnsvottene. Den hjemmelagde sorte frakken, dekket av pentagrammer, hakekors og alskens buttons med slagord som «Nei til gasskraftverk». Løsbarten. Løstennene. Krigsmalingen. Og hatten av glass, med en brem med nitti graders knekk. 

Gudstjenesten og begravelsen forløp verdigere enn manns minne fant noe sidestykke til, tross flere oppslag. Det var ingenting å utsette på den, bortsett fra at presten hørtes litt ut som Donald Duck.