Kompromissets ventil

Ventilen er luftens flaskehals. Fra luftens perspektiv er huset bare i veien. Det tar opp mye av luftens handlingsrom. Ventilen er byggherrens forsøk på å inngå et kompromiss med luften. Det samme gjelder vinduer og dører, som blant annet har som uttalt formål at de åpnes for å slippe inn luft. Men luften gjennomskuer byggherren. Den tenker at byggherren slipper inn luft fordi huset og dets innbyggere trenger luft, ikke for å være grei mot luften. Jeg kommer meg inn uansett, tenker luften.

Barnet sier at noen ser på dem gjennom ventilen. Det vil at foreldrene skal undersøke hvem det er. Foreldrene engster seg for at det kan være fuglereir eller vepsebol i ventilen. Derfor står faren til barnet på en krakk og skrur ventilen igjen. Han prøver å lukke ventilen hermetisk, som for barnet er et morsomt ord, ved å sette teip rundt den.

Ved middagsbordet snakker de voksne om at ventilen må renses. De snakker innkjøp av hansker og stige. Gjennom hele måltidet diskuterer de hva slags verktøy man trenger for å kunne åpne og lukke en ventil uten å ødelegge den. De sier at de ikke vet. Deretter prøver de å resonnere seg frem til svaret, i stedet for å undersøke.

Faren til barnet forteller om en avdød slektning som ville renset ventilen på et øyeblikk hvis han fortsatt var i live. Moren til barnet spør hva det vil koste å få snekkeren i bygda til å gjøre det, og følger opp med anslag fra sin egen fantasi, som hun deretter drøfter i et forsøk på å trekke opp rimelighetens grenser.