Komme seirende ut

Utenfor fabrikken står en delegasjon av fremmede. Delegasjonen betrakter en mann som peiver med armene fra toppen av trappen til hovedinngangen. Delegasjonen setter seg i bevegelse og flytter seg, en og en, opp trappen, frem til inngangen. Der forsvinner de inn som mynter i et myntinnkast. Mannen har bukket dem inn. Nå følger han etter.

Mannen står sammen med delegasjonen. Jevnbyrdige står de alle sammen foran en skjerm. Over skjermen ruller bilder i bevegelse. Bildene er en serie figurative fremstillinger av arbeidet som gjøres på fabrikken, påstår mannen. Delegasjonen av fremmede nikker innforstått til dette de hører for aller første gang.

- Inntil for ti år siden fulgte vi den tradisjonelle modellen. Vi hadde vinnere da, akkurat som nå. Den gangen måtte man vinne noe for å vinne. Å vinne noe var krevende. Å seire var ikke noe man kunne regne med. Faktisk hadde det seg slik at flertallet av menneskene aldri vant. For dem fortonte utfallet av en persons anstrengeler seg helt vilkårlig. Som om vinneren av enhver tevling ble trukket helt tilfeldig ut. Hordene av innbyggere som ikke gikk seirende ut, tapte ikke bare tevlingene, men også følelsen av å høre til noe sted.

Delegasjonen nikker innforstått og hvisker seg imellom med sammenbitte tenner. Hver delegat støter skuldrene sine mot sidemennene. En av dem utbryter med en stemme som brister: - Akkurat sånn er det hos oss nå!

- Vi besluttet, da det sto klart for enhver at dette ikke kunne fortsette, overgang til en ny modell. Fabrikken dere nå får se har allerede vært i drift i ti år. Dere spør dere hva vi produserer her.

- Hva produserer dere her? spør en delegat med hodet på skakke og oppriktig nysgjerrighet i stemmen, som om han var kommet på dette spørsmålet helt av seg selv.

- Her produserer vi vinnere. Unge mennesker kommer inn i den ene enden. Vinnere kommer ut i den andre enden. Vårt mål for ti år siden var at alle nye mennesker i byen, det vil si: Alle barn, skulle komme hit. For å vinne en varig og total seier.