I en tidsalder av uinnskrenket valgfrihet

- Kom inn på kontoret mitt. Dette er helt annerledes enn å komme inn i et annet rom. Vær så god, sitt! Du kan slå ned paraplyen din nå. Ikke? Nei vel. Det er nå din tur til å snakke.

Gulvet består av lakkerte planker fulle av kvist. Lampen som henger fra taket er av messing og glass. Mannen bak skrivebordet bruker hånden til å invitere mannen foran skrivebordet. Hånden gjør snirklete bevegelser. Så plukker fingrene på hånden en monokkel fra skrivebordet, som begge hendene til mannen begynner å fomle med.

- Ordet er ditt.

Denne gang følger monokkelen med på håndens snirkelferd. Mannen legger hendene på skrivebordet et par sekunder. Han reiser seg brått. Med hendene på ryggen, med monokkelen hvilende mellom to fingre på den ene av hendene, marsjerer han frem og tilbake bak skrivebordet, mellom to høye rektangulære vinduer.

- Jeg kan ikke love at du får en slik mulighet igjen. Til å uttrykke dine synspunkter og foreslå endringer. Vi har alle vært i din situasjon. Kalt inn på kontoret for å føre en samtale. Vi har samtalt. Unntaksvis avstår man fra å samtale. Det står man naturligvis fritt til å velge.

Hånden med monokkelen henger på ryggen. Den andre hånden slipper seg løs og flyter av gårde, lik et romskip som løsriver seg fra romstasjonen og begir seg et annet sted. Han marsjerer frem og tilbake mellom vinduene, - hånden uten monokkel gjør snirklete bevegelser foran mellomgulvet hans.

- Det viktigste vi gjør er å velge. Hvert øyeblikk velger vi. Vi lever i en tidsalder der individet har uinnskrenket valgfrihet. Jeg har kalt deg inn på kontoret slik at vi kan han en samtale. Helt fritt. Hva du gjør med det er helt opp til deg.

Mannen foran skrivebordet senker paraplyen sin. Han tar grep nesten øverst på skaftet, drar i en innretning, drar dermed hele paraplyen inn mot skaftet. Paraplyen gir fra seg et klikk.