Ikke sitt eget Eiffeltårn
Tidlig om sommeren monterte høyere makter en høyspentmast, nesten førti meter høy, i hagen til Gudrun Hybris, ved en feiltakelse.
Hybris jaktet alltid etter ideer for å gjøre hagen hennes mer imponerende for de øvrige medlemmene av Hageselskapet. Derfor var hun på studietur i Storbritannia da de høyere makters anleggsmaskiner raserte hagen hennes og reiste den eneste høyspentmasten i mils omkrets.
Under morgenflyets innflygning skvatt enkelte passasjerer da Gudrun Hybris hylte og slo håndflatene i veggen på hver side av den lille vindusruten hun hadde til rådighet. Det første hylet var helt ubehersket. De påfølgende var dempet, egentlig ikke hyl i normal forstand, men snarere en slags hikst, som følge av akutte pusteproblemer, - ikke alvorlige nok til at noen spurte om Hybris trengte hjelp.
«Nødssituasjon, nødssituasjon», var Hybris’ bortforklaring da hun brøytet seg fremover i kabinen med skjerpede albuer. Sinnsbevegelsen gjorde at hun greide å trekke vevet som vanligvis polstret albuene ned underarmene og opp overarmene, slik at selve albuene stakk ut og kunne brukes som våpen.
Hun sprintet gjennom ankomsthallen, tok rulletrappen ned i fem byks, og tok til å slå på karosseriet til maskineriet som drev bagasjebåndet med flate hender, og hun ropte inn i maskineriet at folkene skulle få opp farta. «Krise, krise,» skrek hun inn gjennom gummistrimmelgardinene, slo på stålet så det ljomet, etterlot seg håndavtrykk som noen senere ble nødt til å pusse vekk.
Mens hun ventet på bagasjen marsjerte Gudrun Hybris frem og tilbake i ankomsthallen mens hun gjentok for seg selv: «Herregud, herregud.» og «Er det mulig? Nei, det går ikke an? Hæ? Hva? Det er ikke mulig.»
Ett og annet barn betraktet Hybris og nappet i klærne til sine foreldre i håp om å få en forklaring.
Hun, som hadde gledet seg til å komme hjem, hadde nå alskens helseproblemer, på grunn av drosjesjåføren som hadde holdt seg innenfor fartsgrensen hele veien fra flyplassen til Hybris hus, tross at hun fra baksetet hadde stukket ham i skulderen med pekefingeren og ropt «fortere, fortere»!
«Du er tidenes mest ubetenksomme drosjesjåfør!», fortalte hun ham da han satte ned den blytunge kofferten hennes, som han nettopp hadde løftet ut av bagasjerommet på bilen. «Ja, du er helt unik. Jeg har aldri sett maken. Fy skam!»
Hybris forsøkte å dra kofferten over plenen. Hun hadde ikke tålmodighet til å dra den til trappen og sette den fra seg før hun gikk for å undersøke skadene. Hun halte og dro i kofferten, men det hadde regnet og hjulene sank ned i underlaget. Til slutt lot hun den ligge og hastet rundt til baksiden av huset, hvor hun stilte seg opp, telte til tre, og begynte å måpe mens hun løftet og senket hodet, som om hun scannet høyspentmasten.
Nå var hun blitt hes. Likevel hylte hun i telefonen: «Dette er ikke misbruk av nødtelefonen! Hva skal det bety? Ikke brudd på straffeloven? Er det ikke straffbart å rasere folks hager? Ja, du kan være helt sikker på at det kommer en anmeldelse! Og et brev til statsadvokaten og justisministeren om grov tjenesteforsømmelse fra din side! Du vet vel at det er egne torturkamre i Helvete for sånne som ikke gidder å gjøre jobben sin? Som bare sitter på den fleskete baken sin og innkasserer fellesskapets penger! Jeg hadde aldri trodd at å betjene nødtelefonen bare var en annen form for trygd! Du skulle vært dømt til femten års straffarbeid i en kullgruve, uten knebeskyttere! Takk for ingenting!»
Sittende i en kurvstol på terrassen, ansikt til ansikt med den eneste høyspentmasten i mils omkrets, drakk Gudrun Hybris av et glass med whisky, akkurat som på film. Men hun tok bare en slurk, så satte hun glasset fra seg i avsky.
En bil stoppet utenfor hagegjerdet hennes og to menn i gule klær kom ut og tok på seg hjelmer. Hun gikk ned fra terrassen og stilte seg overfor mennene med en knyttneve i hver flanke, og med øyne formørket av en skråstilt pannebrask.
«Er det dere som har gjort dette her?»
«En beklagelig misforståelse. Masten skulle monteres på andre siden av fjellet. Men formannen holdt kartet opp ned og ga feil koordinater til arbeidslaget.»
«Feil koordinater til arbeidslaget? Hva med blomstene mine?»
«Misforståelsen ble oppdaget da høyspentlinjene skulle dras, og det manglet en mast. Vi er her for å fjerne denne igjen, slik at den kan monteres på riktig sted. Helikopteret kommer klokken tre.»
«Men hva med hagen min? Den er fullstendig rasert!»
«Beklagelig misforståelse.»
«Johnsen er død», hvisket den ene mannen til den andre.
«Formannen gikk dessverre bort samme dag. Etterlot seg kone og barn, hvorav ett pleietrengende. Tragisk.»
«Nei.»
«Nei til hva?»
«Dere har gjort nok. Dere får ikke komme inn her igjen.»
«Vi skal bare fjerne masten først, så forsvinner vi.»
«Nei, masten blir her. Jeg tar den som erstatning for blomstene dere har ødelagt.»
Gudrun Hybris hadde gjenvunnet stemmen. Det var sensommer og tid for årsmøte i Hageselskapet, på Hybris’ terrasse. Skadene som de høyere makter hadde gjort, var for det meste utbedret. Engelske blomsterbed var sprunget opp her og der, nye stier og en liten fontene som spyttet vann.
Masten hadde Gudrun Hybris selv malt i samme farge som huset og utsmykket med lys hele veien opp til toppen. Det hadde kostet mange penger, fordi hun måtte leie en 48 meters billift med sjåfør i flere uker. Maling, ruller og pensler, to hundre små lys med tilhørende ledninger og koblinger kostet også penger, og det samme gjorde verneutstyret hun hadde iført seg før hun gikk opp i liften: Refleksvest, hjelm og vernesko. I tillegg kom utgifter til elektriker, som ordnet det slik at Hybris kunne skru lysene av og på ved hjelp av en bryter innenfor terrassedøren.
«Den er vidunderlig,» våget kassereren i Hageselskapet, Steinar Fisle, seg til å si, før han skammet seg forstummet for resten av kvelden.
«Ja, ikke sant?»
«Nesten som å ha ditt eget Eiffeltårn,» buste nestformann Dordi Fys ut med, og syntes visst hun var veldig morsom.
«Bortsett fra at masten overhodet ikke ligner på Eiffeltårnet. Du har kanskje aldri vært i Paris? Men takk for komplimentet.»
Slik pludret de i vei til langt på natt.